MANDAL: – Den har vært overveldende. Og om jeg med dette kan hjelpe noen, er jo det helt topp, smiler mandalsjenta.
Over 2000 klikk har blogginnlegget til 18-åringen fått etter bare noen dager på nettet. Samtidig fylles innboksen hennes på Facebook og innlegget har fått en rekke kommentarer og spørsmål.
Christin fikk noen tøffe år etter at foreldrene skilte seg da hun var åtte år. I bloggen forteller hun blant annet om hvordan hun ble mobbet på skolen.
Utviklet anoreksi
Men det bar skikkelig utfor da moren flyttet til Eidsvoll, dit Christin ikke ville være med. Hun utviklet anoreksi som 14-åring, og skriver om hvordan det startet med at hun ville gå ned et par kilo, hvordan hun spiste stadig mindre for så til slutt nesten å slutte.
– På det meste jogget jeg fem ganger om dagen for å komme ned i vekt. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg svimte av fordi kroppen ikke tålte belastningen på tom mage, forteller Christin.
Hun skjønner at sykdommen ikke er lett å forstå for andre. Men selv likte hun at bein stakk ut og at kiloene raste av i en svimlende fart.
– Jeg følte jeg hadde full kontroll og ville ikke ha hjelp av noen, sier 18-åringen stille.
Slukte tabletter
Videre i bloggen kan vi lese at hun var nede i 38 kilo, at hun ikke maktet å holde seg oppreist og til slutt slukte tabletter for å gjøre en ende på alt. Det neste hun husker er de bekymrede uttrykkene til søsteren og moren på sykehuset.
"Det var virkelig en tankevekker. Det var da jeg bestemte meg for å godta den hjelpen jeg kunne få", står det i bloggen.
– Da flyttet jeg tilbake til Mandal, forteller mamma Eli Britt Foss. Fædrelandsvennen er hjemme hos henne og datteren på Skjebstad i Mandal. Sammen beskriver de hvordan de fikk Christin ut av sykdommen. Nå har hun vært frisk i ett år og blogger altså om det som skjedde.
– Jeg har lest noen blogger, men de handler mest om hverdagslige ting som klær, idrett, skole og slikt. Derfor fikk jeg lyst til å fortelle om det jeg har vært gjennom, sier Christin.
Mange positive reaksjoner
– Jeg har fått en rekke henvendelser fra jenter som sliter med det samme som jeg gjorde. De spør om råd, og da svarer jeg at de må ta i mot hjelp, ikke tro de kan takle anoreksi på egenhånd, sier 18-åringen. Hun har ingen betenkeligheter med å utlevere seg slik offentlig.
– Det tenkte jeg grundig over i forkant, og jeg kom til at jeg ville være åpen om livskrisen min. Jeg tror det er godt for andre å vite at de ikke er alene om å ha det vondt, sier Christin.
Lyst å lese Christins blogg? Adressen er: christinalice.blogg.no
– Kan være egenterapi
Førsteamanuensis ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap i Trondheim, Berit Skog (bildet), har studert barn og unges bruk av sosiale medier som Facebook og blogger. Hun sier at det er en del som skriver om livskriser på nettet.– Det kan fungere som egenterapi der de får ut frustrasjoner og problemer. Noen har også et ønske om å hjelpe andre, sier Skog, som også advarer mot denne formen for blogging.
– I et ungdomsmiljø I Nord-Trøndelag var det noen som fant på å skrive mest mulig negativt om seg selv. Det skapte en negativ bølge som voksne måtte inn og stanse, forteller hun.
Skog sier at det er viktig å være klar over at det man skriver kan bli liggende på nettet til evig tid.
– Man bør altså veie sine ord. Vil man bli konfrontert med det man skrev om som barn og ungdom når man blir voksen? spør hun.
Samtidig synes hun det er en befriende motvekt når noen skriver om utfordringer i livet.
– Facebook er langt på vei en lykkeverden der alle er glade og aldri har problemer. Da kan det være greit å lese om det ikke alltid er tilfelle, sier Berit Skog.