Dette intervjuet er en del av en serie lederintervjuer som står på trykk i Aftenpostens økonomimagasin hver torsdag. Les flere lederintervjuer nederst i saken .

— Som partileder i Frp må du håndtere mange overraskende situasjoner. Hva har satt deg mest ut?

— Den listen er sikkert kjempelang, men jeg må jo si at oppmerksomheten rundt kjolen på valgvaken i fjor var helt hinsides. Den blir jeg bare litt brydd av, kjenner jeg. Jeg prøver å late som jeg ikke gjør det – men jeg blir brydd.

— Hvorfor?

— Jeg føler at det er en total avsporing fra hva det handler om. Man kunne kritisert meg for det jeg sa, eller at jeg burde gjort ting på en annen måte, vært mer respektfull ... Greit! Men hva pokker hadde kjolen med dette å gjøre?

— Ja, hva tror du?

— Norske journalister blir ofte omtalt som venstreorienterte, og er da ofte feministisk orientert. Hvorfor har det seg da sånn at man forskjellsbehandler kvinnelige og mannlige intervjuobjekter så til de grader basert på kjønn? Man må svare for klær, frisyrer, skoene, om man har pene negler ... Man spør om ting det ikke ville falt en inn å spørre mannlige politikere om, og jeg lurer på hvorfor det er sånn?

— Du var 37 da du tok over ledelsen i et mannsdominert parti med mange sterke personligheter. Hva har vært mest utfordrende med det?

— Å bekjempe myten om nettopp dette. Jeg har aldri opplevd det som noe negativt å være kvinne som leder av Frp. Jeg ble ikke kvotert inn, men ønsket inn i partiledelsen.

— Hva gjør at du er best egnet til å lede partiet?

— Jeg er robust, tåler mye motgang og trives med å jobbe mye.

— Hva mer?

— Jeg er omsorgsfull, og veldig opptatt av at andre rundt meg har det bra – kanskje av og til litt for mye. Også har jeg mye humor – det er det kanskje ikke så mange som tror – men jeg spøker mye i måten jeg leder på.

— Hvilke egenskaper liker du minst ved deg selv som leder?

— At jeg kan bli litt vel kort og kontant.

-. Hvorfor det?

— Det kommer av min egen lunte. Den er litt kort. Men den er blitt lengre med årene.

— Hvordan har tiden på toppen av Frp forandret deg?

— Jeg er blitt tryggere, roligere og mildere. Jeg blir mildere når jeg blir tryggere.

— Du må tåle mye kritikk, både fra partifeller og eksterne. Hva går inn på deg?

— Når det blir personlig, eller jeg blir tillagt karakteristikker eller motiver som jeg ikke har.

— Som hva da?

— Nettopp det: Karakteristikker og egenskaper jeg ikke kjenner meg igjen i. I hele min politiske karrière har jeg dessuten vært opptatt av å beskytte privatlivet mitt. Når man deler så mye av seg selv og hvert skritt du tar er en form for allemannseie, så må du ha noe som er bare ditt, som er din lille hule. Når noen prøver å trå inn i den, uten min godkjenning kan jeg bli ganske sinna.

— Hva skjer da?

— Jeg slipper det som regel, for det blir respektert. De få gangene det har skjedd, har jeg sagt tydelig ifra: Hit, men ikke lenger.

— Hva angrer du mest på av det du har gjort som leder?

— Jeg tenker at det er bedre å angre på ting du ikke har gjort, enn ting du har gjort. Som leder må du ofte ta beslutninger veldig raskt, og da hender det at det blir feil. Men det er veldig lite konstruktivt å gå rundt å angre. Da er det bedre å erkjenne at man har gjort en feil, finne ut hvorfor det skjedde, og lære av det.

— Hvis du kunne spole tilbake til da du sto på scenen på valgvaken og ropte "morna Jens" – ville du gjort det igjen?

— Det er et spørsmål som er umulig å svare på. Ting oppstår i den situasjonen man er i. Men jeg har humret litt av det også – av og til tillegges man altfor mange motiver. Det er ikke alltid alt er så planlagt og regissert. Husk, jeg bruker ikke manus.

— Så dette var helt spontant?

— I alle fall litt. Og dette var jo ikke så veldig overraskende – "morna, Jens" hadde vært slagordet vårt i en tidligere valgkamp.

— Men ville du gjort det igjen?

— Sånn kan jeg ikke tenke. Jeg er ikke skrudd sammen sånn.