Da dampbåten fra Østlandet la til kai i Kristiansand ettermiddagen 2. november 1915, kunne en være vitne til et tårevått gjensyn mellom to sjømenn og deres nærmeste familie og venner. Sjømennene som ble tatt i mot på kaia, var de eneste overlevende fra dampskipet Selma, som ble senket utenfor sørøstkysten av England 25. oktober.
Erfaren sjømann
Lettmatros Einar Isaksen fra Randesund var 16 år gammel og hadde bare seilt med Selma i litt over en måned da ulykken inntraff. Den andre, Osmund Thomassen Øresland fra Kjøstvedt i Høvåg, var 33 år og en erfaren sjømann med nærmere 10 års fartstid. Mønstringsrullene viser han hadde arbeidet seg opp fra fyrbøter til maskinist. Da han mønstret på Selma 23. april 1915, var det som førstemaskinist.
DS Selma
Som en følge av enorme fraktstigninger under første verdenskrig hadde S.O. Stray & Co. i Kristiansand kjøpt dampskipet Selma i januar 1915. Skipet var bygget ved Nylands mekaniske verksted i Oslo i 1906, var 270 fot langt, og hadde en lasteevne på 2700 tonn. Fartøyet ble raskt satt i fart mellom Nord-England og Frankrike.
23. oktober 1915, klokka fem om ettermiddagen, forlot Selma Middlesbrough. Skipet skulle til Nantes og var fullastet med jern for den franske krigsindustrien. 21 personer var ombord, 20 menn og en kvinne. Stuertens hustru hadde påmønstret som kokk.
Både kapteinen, Abraham Hjelsæt, og fartøyets to styrmenn var kristiansandere. Til sammen var det åtte sørlendinger ombord. To av disse var 1. maskinist Osmund Thomassen og den unge lettmatrosen, Einar Isaksen.
Ifølge Thomassen forløp reisen normalt inntil morgenen 25. oktober, da det begynte å blåse opp til øst-nordøstlig kuling. Det var høy sjø, og kapteinen besluttet å legge skipet mot vinden for å «holde sig ute i frit farevand indtil tidevandskiftet, og til veiret muligens bedaget sig (...).»
Krigsforliset
Lettmatros Isaksen stod til rors fra klokka sju til ni denne kvelden, og halv elleve ble han igjen tilkalt, nå for å holde utkikk på broa. Ikke lenge etter, omtrent klokka elleve, hørte han smellet. Det hørtes ikke særlig sterkt, men han fikk øyeblikkelig ordre fra førstestyrmannen om «at purre ut alle mand« . Han la på sprang, men rakk bare å varsle 2. styrmannnen.
Vannsspruten sto
Skipet sank hurtig, og idet han nådde livbåten var dekket allerede jevnt med vannet. 16-åringen var vitne til eksplosjonen. Selma var truffet i akterskipet. I stummende mørke kunne han likevel se at vannspruten stod opp fra lasteluke nr. 3, og det var som vannet kokte omkring skipet. Bare minuttet senere sank skipet med akterenden først.
Smellet
Skjebnekvelden befant Osmund Thomassen seg alene i maskinrommet. Han hørte det intense smellet, og «straks efter (...) begynte maskinen at løpe». Han skjønte umiddelbart at eksplosjonen hadde skjedd aktenfor maskinen, da aksling eller propell måtte være ødelagt. Samtidig hørte han vannet komme fossende i tunnelen, han stoppet maskinen og løp øyeblikkelig opp på brodekket til babord livbåt.
Unge Isaksen
Her møtte han unge Isaksen som holdt på å kappe «baatsurringerne». Vannet var nå jevnt med brodekket, og ved hjelp av en sjø ble Thomassen løftet opp i livbåten samtidig som den ble hukket ut av taljene. Han og Isaksen fikk omgående rodd bort fra skipet før det gikk ned. I mørket kunne de to ikke se andre fra mannskapet, men Thomassen forteller han hørte stuerten rope på sin kone. Det siste de skimtet av fartøyet var baugen som gikk ned i dypet.
Kuling og høy sjø
Toppen av forstevnen på livbåten var brukket idet den kom løs fra Selma. Etter å ha hatt drivankeret ute en times tid fyltes båten med vann, drivankeret ble kappet og de fløt på lufttankene. Det var ennå kuling og høy sjø, og for at ikke livbåten skulle bli ødelagt måtte alt av løse gjenstander som mast og årer lempes over bord og festes på le side av båten. Selv om to av lufttankene løsnet og fløt bort, klarte de å holde båten flytende gjennom natten. Da dagslyset kom, roet sjøen seg. Med en pøs fikk de to sørlendingene lenset båten, og det «(...) blev derpaa sat op en klyver som seil og nødsignal, i det de styrte baaten med agterenden først.»
Redning og sjøforklaring
Fra livbåten fikk de øye på to-tre dampskip, men disse seilte videre. Ved halv ti-tiden ble de observert av den franske dampbåten Leoville som tok dem opp. Der «blev de begge behandlet paa en utsøkt elskværdig maate og (...) landsat i Grimsby.» Derfra tok de seg videre til Arendal og ankom altså Kristiansand ettermiddagen 2. november.
Dagen etter ble det satt sjørett på Kristiansand rådhus, hvor de to overlevende forklarte seg om ulykkesforløpet. Førstemaskinist Thomassen fremla et håndskrevet notat med navnene til de omkomne. Notatet er ennå bevart i Kristiansands byretts arkiver.
Ikke torpedo
I sjøretten forklarte han videre at fartøyet trolig var minesprengt. Sannsynligvis var skipets akterende «løftet op av en sjø, og blit presset ned paa en mine.» Thomassen mente høy sjø umuliggjorde torpedoangrep, og han hadde sett miner i farvannet da han kom ombord på den franske damperen. Senere undersøkelser kan bekrefte at det trolig var den tyske ubåten UC 3 som hadde lagt minen.
Sjøforklaringene bevart
Nettstedet sjohistorie.no er en viktig kilde for å finne ut hva som skjedde med norske skip under første verdenskrig.
Ved alle ulykker til sjøs måtte det holdes sjørett. Alle sjøforklaringer avholdt i Agder-fylkene under første verdenskrig finnes bevart i sin originalutgave ved Statsarkivet i Kristiansand, her finnes i tillegg alle tilhørende saksdokumenter som for eksempel utdrag fra dekksdagbøker o.l.
Etter de fryktelige tapene av skip og menneskeliv våren 1917 besluttet Stortinget «at offentliggjøre en detaljert beretning om alle (...) krigsforlis av norske fartøier.» Samtlige sjøforklaringer fra første verdenskrig ble derfor trykket i fire bind på til sammen 1500 sider. Disse finnes i dag på nettstedet sjohistorie.no, og utgjør en viktig kilde til kunnskap om krigsforlisene under første verdenskrig.
De såkalte mønstringsrullene gir oss opplysninger om den enkelte sjømann: Når mønstret han på? Hvilke skip seilte han med? Hvilken stilling og rang hadde han ombord? m.m. Mønstringsrullene for Agder er skannet og digitalisert. Protokollene kan derfor leses i fulltekst på digitalarkivet.no.
Rederiarkivene
Statsarkivet i Kristiansand oppbevarer også flere rederiarkiver. Disse inneholder blant annet korrespondanse mellom redere og kapteiner, der man får innblikk i hvordan krigen opplevdes til sjøs. Dekkdagbøkene ble ofte reddet fra skipene og tatt med på livbåtferden, noen slike finnes bevart i rederiarkivene.
På 1960-tallet ble det dessuten gjort enkelte lydopptak av sjømenn som hadde opplevd første verdenskrig. Også disse er bevart og digitalisert på Statsarkivet i Kristiansand.
De omkomne
Seks sjømenn fra Agder døde da DS Selma gikk ned. I Stavern finnes minnehallen over alle omkomne sjøfolk i de to verdenskrigene. På nettsiden minnehallen.no finnes navn og fotografier av de fleste omkomne. Her er navnelisten over de seks omkomne fra Sørlandet: Abraham Hjelsæth, kaptein, 36 år, Kristiansand, Torjus Bragdø, 1. styrmann, 28 år, Randesund, Ingvald Isaksen, 2. styrmann, 20 år, Randesund, Ole Jacobsen, 3. maskinist, alder ukjent, Ågerøya i Høvåg, Gunnar Gustavsen, matros, 21 år, Vennesla, Tormod Jensen, messegutt, 16 år, Vennesla.
2000 mistet livet
Minesprengingen av Selma i 1915 var ett av utallige norske krigsforlis under første verdenskrig.
De to første krigsårene hadde tapene vært moderate, men etter hvert ble de tyske ubåtene mange flere og mer effektive. Fra 1917 erklærte tyskerne såkalt uinnskrenket ubåtkrig i en sone rundt Storbritannia. Det betydde at alle fartøyer, uansatt nasjonalitet og bestemmelsessted, ville bli senket dersom de ble oppdaget.
Enorme tap
Tapstallene ble enorme, og ved krigens slutt hadde omtrent 900 norske skip krigsforlist, og over 2000 sjømenn mistet livet. Selv om Norge hadde valgt nøytralitet, var den norske sjømannen blitt rammet av fire lange år med krig på havet. For sjøfolkene var det en kolossal mental påkjenning å seile i disse årene, særlig for dem som hadde opplevd hvor redselsfullt en minesprening eller et torpedoangrep kunne være. Mønstringsrullene viser at førstemaskinist Thomassen fra DS Selma valgte å gå i land inntil krigen var over, først i desember 1920 gikk han igjen til sjøs på kristiansandsskipet DS Sørland.