Wales er, sammen med Island, den store eventyrhistorien i årets Fotball-EM. Svært få trodde før mesterskapet startet at de skulle spille seg helt til semifinalen, men nå er det altså kun Cristiano Ronaldo og Portugal som står i veien før waliserne spiller sin første mesterskapsfinale i historien.
Det skulle man ikke trodd for to år siden.
For selv med en verdensstjerne som Gareth Bale i rekkene var det ikke nok til å begeistre publikum i hjemlandet. For spillerne var situasjonen vanskelig. De var naturlig nok veldig stolte over å få representere nasjonen, men den manglende interessen rundt landslaget gjorde at følelsene rundt kampene var blandede.
— For å være helt ærlig, det var forferdelig til tider. Du kunne gå ut på banen full av stolthet, bare for å se deg rundt og se at ikke mer enn 4000 hadde møtt opp. Det føltes som å spille en kamp for U21-landslaget, sier Joe Ledley i Chris Wathans bok Together Stronger – The Rise of Welsh Football’s Golden Generation (utdrag gjengitt i The Guardian).
(denne videoen av feiringen sammen med fansen etter seieren mot Belgia la Gareth Bale ut på Twitter)
Lagkamerat Neil Jones sier at man kunne gå og lure på om kampen i det hele tatt hadde blitt annonsert i forkant og om folk hadde fått med seg at det var landskamp.
— Det var vanskelig tidvis vanskelig å tro, spesielt med Bale på laget. Han er en av verdens beste spillere, likevel var atmosfæren slik at du følte det var mer en reservelagskamp enn en kamp for hjemlandet ditt, sier Jones.
Mange har lest denne hyllesten av Gianluigi Buffon:
«For en legende. For en mann!»
— Sammen som en familie
Samholdet på det walisiske laget er blitt trukket frem som et av suksesskriteriene under EM. Spillerne har fulgt hverandre i en årrekke. Dødsfallet til tidligere trener Gary Speed gjorde dem enda mer sammensveiset. Etterfølgeren Chris Coleman har klart å videreføre dette, bygge videre på det og forløse potensialet til spillere som Bale, Aaron Ramsey, Joe Allen og Ashley Williams.
Etter kampene i Frankrike har spillerne tatt med seg barna sine ut på banen. Bildene av ungene som leker med fedrene sine har smeltet mange fotballhjerter rundt om.
— Vi har væt sammen lenge og er som en familie, sier Coleman om gruppen.
Derfor betyr det også ekstra mye for laget at de nå også har klart å vinne hjertene til folket der hjemme. Wales har et av verdens beste rugbylag, og fotballaget har lenge levd i skyggen.
Vendepunktet ble hjemmekampen mot Bosnia i EM-kvalifiseringen for to år siden, skal vi tro spillerne. Før det hadde folk forventet at laget skulle mislykkes, nå ville de sette en stopper for det. I den første bortekampen hadde vunnet 2-1 i Andorra, men hjemme var det mange som klagde over dårlig spill. Likevel, salget til kampen på Cardiff City Stadium bikket plutselig 30000 billetter.
— Kritikken etter Andorra-kampen herdet oss og førte oss enda tettere sammen. Det tok vi med oss til Bosnia-kampen, men forskjellen var at denne gang var publikum virkelig bak oss. De så at vi ville vinne så inderlig sterkt, og nå følte vi at de trodde på oss, sier Chris Hunter.
Kampen endte målløs, men fra det øyeblikket av så ikke laget seg tilbake. De ble nummer to i gruppen og kvalifiserte seg direkte til EM-sluttspillet. Der har de nå skrevet walisisk fotballhistorie.