Dette er filmatiseringen av den svenske kriminalsuksessen "Hypnotisøren" av Lars Kepler fra 2009. Kepler er psevdonym for ekteparet Alexander og Alexandra Coelho Ahndoril.

Romanen er en hybrid av thriller, krim og gyser. Filmen må betegnes som en spenningsthriller, riktignok med sine klare avtrykk av den tradisjonelle kriminalromanen, pluss et moderne strøk av grøsseren.

Den utspilles i og omkring Stockholm like før jul. En høyst alminnelig familie like utenfor byen likvideres, det hele ser ut som en henrettelse. Familiens 15-årige sønn overlever så vidt, han svever en tid mellom liv og død.

Kriminaletterforsker Joona Linna (Tobias Zilliacus) får et tips om forskeren Erik Bark (Mikael Persbrandt), en omstridt person. Bark kan hypnose, men har lovet seg selv ikke mer å drive med dét. Han er etterforsker Linnas halmstrå i å få kontakt med det vitnet som kan hjelpe ham videre, kanskje gi ham den avgjørende opplysningen, nemlig den 15-årige sønnen.

Erik Bark innvigler i å prøve hypnose på sønnen. En hjelp som skal få katastrofale følger, men disse følgene utvider saken og er en sakte hjelp til å finne sannheten bak alt sammen.

Filmen er, som romanen, en glimrende kriminalthriller. Krimhistorien er ytterliggående og du må godta det ytterliggående. Hvis ikke, kan du la være å lese romanen og å oppleve filmen. Historien er stramt og logisk komponert. Legeringen av manus, musikk, regigrep og skuespillernes innsats er nærmest musikalsk. Drama, spenning, ladede pauser, bit for bit-oppklaring glir smidig i hverandre, alt henger i hop, og lag og skiftninger er som et urolig spill av farger, lys og skygger, til det hele får sin fysiske avslutning i et kraftig dirr av spenning.

Samtidig lar manusforfatter og regissør personene ha et privatliv, med sitt stress og sine konflikter. Regissør Lasse Hallström (blant annet "Mitt liv som hund", "Siderhusreglene", Chocolate") har med seg Mikael Persbrandt (tv-serien "Beck", pluss mye annet) og sin egen kone Lena Olin. Olin spiller Persbrandts kone. Å se dem i samspill er som å lytte til et musikkstykke for piano og fiolin — de spiller opp mot hverandre, de glir unna, de forenes. Det er fornem skuespillkunst!

Sum: Høy klasse over hele linjen, dette er indrefilet for thrillerelskere. Vi forstår blankt hvorfor Sverige har nominert denne filmen til neste års Oscar.