Klimadebatten fikk et globalt oppsving i 2007. Både rapportene til FNs klimapanel og foredragene til Al Gore fikk stor oppmerksomhet dette året. Klimasaken preger nok ikke media like sterkt i dag, enda ferske forskerrapporter slår fast at situasjonen er mer alvorlig enn det FNs klimapanel konkluderte med i 2007. Mange land har satt ambisiøse mål for redusert bruk av fossilt drivstoff, men de globale utslippene fortsetter likevel å øke. Atmosfæren ble lenge sett på en allmenning med endeløs lagringskapasitet, men realiteten er at atmosfæren har begrenset plass til å lagre og ta opp klimagasser.
Flere forskningsrapporter viser at regningene for disse klimautslippene i stor grad sendes de fattigste. Organisasjonen Global Humanitarian Forum (GHF), ledet av FNs tidligere generalsekretær Kofi Annan, publiserte en omfattende rapport i juni i år. Den bygger på data fra Verdensbanken, Verdens helseorganisasjon WHO, FN, Potsdam Institute for Climate Research, ledende forsikringsselskaper og den engelske organisasjonen Oxfam. Før rapporten ble offentliggjort, gikk 10 av verdens fremste klimaeksperter gjennom og sjekket konklusjonene.
En hovedkonklusjon i rapporten er at klimaendringer fører til ca. 300.000 dødsfall årlig. Det er anslått at økt hyppighet av hetebølger, flom, storm og skogbranner vil føre til 500.000 dødsfall i 2030. Klimaendringer er den største humanitære utfordringen verden står overfor. Problemene er mest alvorlige for befolkningen i Afrika sør for Sahara, Sør-Asia og i de små øystatene i Stillehavet. Endringer i vannforsyning med flom og tørke vil true matproduksjonen i store områder, føre til dårligere sanitære forhold og hindre økonomisk utvikling.
Av de totalt 13 nødhjelpsappellene som FN-organisasjonen OCHA sendte ut i 2007, viste det seg at hele 12 av disse katastrofene hadde sammenheng med klimaendringer. Disse katastrofene får også konsekvenser for andre land. EUs internasjonale koordinator Javier Solana har uttalt at Europa må forberede seg på et migrasjonspress fra desperate klimaflyktninger.
Det økonomiske tapet på grunn av klimaendringer per år har GHF beregnet til å være 125 milliarder dollar – som er høyere enn det som totalt blir gitt i u-hjelp. 125 milliarder dollar er også et høyere beløp enn det UNDP Human Development Report, FNs klimapanel og den engelske organisasjonen Oxfam tidligere har kommet fram til. Det er et stort behov for forskning for å få bedre kunnskap og informasjon om de prosessene som skjer. De reelle skadene kan være både høyere enn anslagene til GHF.
Til nå er de rike land ansvarlige for de største klimautslippene, men etter hvert vil de raskt voksende industrilandene Kina og India bidra med store utslipp. Globalt sett slår klimaendringene ut på ulike måter. Mange innbyggere i Nord-Europa og Russland opplever at temperaturøkning også har sine positive sider. Australia har vært utsatt for alvorlig tørke de senere år, men det er de fattigste som rammes hardest av temperaturstigninger, nedbør, uvær og høyere havnivå. GHF har beregnet at verdens fattigste blir rammet av over 90 % av de menneskelige og økonomiske byrdene i forbindelse med klimaendringer. Samtidig har de fattigste landene vært ansvarlige for mindre enn én prosent av de samlede CO2-utslippene i verden.
Lavtliggende land vil rammes av økningen i havnivået samtidig som ekstremvær vil opptre hyppigere. En rapport fra Verdensbanken konkluderer med at fattige land som er avhengige av næringer som fiske, turisme eller jordbruk vil bli spesielt hardt rammet. Tuvalu i Stillehavet og øygruppa Maldivene kan rett og slett forsvinne med den forventede stigning av havnivået.
Rike land kan lettere enn fattige land forebygge og tilpasse seg den nye situasjonen. Nederland har ressurser til å bygge høyere diker for å kompensere for økningen i havnivået. Bangladesh har til sammenligning ikke ressurser til å gjøre det samme. Dersom havnivået stiger med én meter, vil 17 % av landarealet forsvinne under vannmassene.
Her i landet er det er velkjent prinsipp at forurenser skal betale. Ut fra dette prinsippet er det naturlig at de som slipper ut klimagasser betaler for de skadene dette påfører andre. Oxfam har regnet både på skadene av klimautslipp og den muligheten de utslippsansvarlige har til å betale erstatning for disse skadene. Ut fra disse to faktorene fastslår organisasjonen at det er rimelig at land i USA, EU, Japan, Canada og Australia må dekke 95 % av faktiske kostnadene ved klimaendringer.
I flere fattige land er det frustrasjon over at de rike landene og innbyggerne der gjør så lite for å dempe virkningen av klimakrisen. Det er et faktum at de landene som står for utslippene bare i mindre grad rammes direkte. Noen politikere på Cook-øyene i Stillehavet har foreslått å gå til rettssaker mot USA, Kina, India og EU på bakgrunn av økende utslipp og manglende oppfølging av Kyoto-protokollen. U-landene har krevd erstatninger for de skadene de påføres, og de vil sikkert samordne sine krav bedre etter hvert. I dag er det imidlertid lite som tyder på at den industrialiserte verden vil ta et større ansvar for sine utslipp.