Den norske skuespillertrioen Aksel Hennie, Ingrid Bolsø Berdal og Tobias Santelmann blir fredag å se på storskjermen i «Hercules», en actionpreget Hollywood-film basert på tegneserien om Hercules, som igjen er basert på den greske mytologien om halvguden Herakles.

Selv om innspillingen foregikk i Ungarn, var det tre ting som skilte det amerikanske filmsettet tydelig fra et norsk filmsett: størrelsen, at det eksisterte et strengt hierarki, og at de måtte følge et strengt trenings— og mat-regime.

— Da regissøren fikk se bilde av meg i kostyme den første dagen, gikk det syv og et halvt minutt før jeg hadde blitt tildelt en personlig trener, massevis av proteinpulver og et matregime fra Dwayne Johnsons (som spiller Hercules) egne folk, sier Tobias Santelmann til Aftenposten.

Han forteller også at han måtte ta bilde av kroppen med jevne mellomrom, slik at «sjefene i LA» kunne gi ham tilbakemelding på hvordan han skulle trene videre.

Filmen er stappfull av kampscener, og som en del av forberedelse trente Santelmann flere ganger om dagen, minimum 6 dager i uken. All maten skulle være «steril», og til og med svart pepper var forbudt.

- Når du skal spille i en film med Dwayne Johnson, ser du uansett ut som en fyrstikkmann i sammenligning. Det er spennende å se hvor mye man kan manipulere kroppen, sier Aksel Hennie .

Dwayne Johnson er tidligere amerikansk fotballspiller og fribryter. Nå er han en av Hollywoods best betalte skuespillere, går han under navnet «The Rock», og er trolig mest kjent for sine bugnende muskler.

Strengere hierarki

— I en norsk filmproduksjon er det ofte mye flatere struktur, mens i amerikansk filmproduksjon er hvilken rolle man har på settet definert til det ekstreme. Produsenten og studioet er hundre prosent på topp, mens regissøren er helt enormt sterk. Dersom du vil endre en replikk, så tar det kanskje en hel dag å få bekreftelse på at det er greit, siden saken først må vurderes av et helt maskineri, sier Hennie.

Skuespillertrioen er enig om at størrelsen på filmsettet er noe helt annet enn i Norge.

— Det er som et filmsett på anabole steroider. Alle har hver sin jobb. Hvis du skal se svett ut i en kampscene er det èn som jobber med å sørge for at du ser svett ut i håret, mens det er en annen sin jobb å spraye deg svett i ansiktet. Hvis du ser en kabel som ligger feil, så kan du bare våge å flytte den, for det er noen andre sin jobb, sier Santelmann.

Internasjonal oppmerksomhet

Denne uken skrev Dagens Næringsliv om at fler og fler norske skuespillere tar i bruk danske agenter for å lykkes i Hollywood. Dette gjelder både Berdal og Santelmann, mens Hennie fortsatt har norsk agent, i tillegg til en engelsk og en amerikansk agent. Han ble headhuntet til filmen etter at produsentene hadde sett den norske filmen «Hodejegerne». Santelmann mener det har «skjedd noe med norsk film» som gjør at filmregissører i utlandet nå er mer interessert i skandinaviske skuespillere.

— Hodejegerne, Kon Tiki og filmene til Joachim Trier er filmer som ble lagt merke til internasjonalt fordi de har spennende regissører. Nå som norsk film er mer anerkjent i utlandet legger nok filmindustrien også merke til norske skuespillere, mener Santelmann.

I Aftenpostens anmeldelse av Hercules skriver kritikeren at «Ingrid Bolsø Berdal leverer hundre prosent i Hercules». Berdal tror rollen som en bueskytende amasone kan ha åpnet flere dører for henne internasjonalt. Hun har allerede vært på audition for en rolle som Bond-pike.

Selv om hun nå har fått smaken av Hollywood, er det likegyldig for henne om det neste prosjektet hun deltar i er et lite, norsk prosjekt eller enda en stor Hollywood-film. Etter å ha spilt i det Santelmann kaller en «popcorn-film» med en del «svulstige replikker», ser Ingrid gjerne at hennes neste rolle er innenfor drama-sjangeren, heller enn action.

— Nå kjenner jeg at jeg trenger å sette tennene i noe godt materiale. En god historie er en god historie, uansett størrelsen på produksjonen, sier Berdal.