Prøysen skrev om høy og lav, om det ubønnhørlige og det vakre, om å trøste seg selv med å snakke ned det tunge, forminske det nedverdigende og se det lette. Og han nådde rett inn i hjertene på liten og stor.
På sekstitallet var «Prøysen i barnetimen» en beskjed som fikk meg til å løpe til radioen. For et barn som meg var Alf Prøysen en bestevenn, en som hadde noe viktig å si.
Sent på syttitallet utkom Prøysens samlede verker. Vi abonnerte og hadde høytlesning hjemme; småstykker og viser og vers. Også for en tenåring var Prøysen en som hadde noe viktig å si.
Får Dostojevskij-følelsen
I år satte Det Norske Teatret opp Trost i taklampa . Stykket startet og sluttet med en voldtekt som i Prøysens tekst kun antydes, han skrev jo lavmælt, og han serverte høge tankar i låge sjangrar, som Magne Lindholm skriver. Bred hedemarksdialekt med særegne ord og en grammatikk som ligner den tyske, gjør det krevende å lese Prøysen.
Men når jeg leser ham, får jeg Dostojevskij-følelsen: Karakterene omgås tilsynelatende dagligdags mens det pågår lag på lag med drama under overflaten.Også økonomiske drama gis plass. De betyr noe. De skiller folk. I Trost i taklampa kommer toget med to som skal hjem til bygda på ferie. En velkomstkomité står klar for den ene; dikter Lundjordet. Han skriver om å holde seg til jorden. Det var mange år siden han var i bygda sist, nå skal han holde foredrag om den alvorlige flukten til byen og om hvor viktig det er å være trofast mot hjembygda. Storfolket tar ham imot og legger til rette for at dikteren skal skrive mer om at arbeidsfolk bør forbli der de hører hjemme.
Den andre som kom med toget, var Gunvor Smikkstugun. Hun forlot bygda året før og kom nå hjem med høye hæler, rød trut og en koffert full av gaver. Hun ga bygdas storkarer hard konkurranse om oppmerksomheten, selv om rangen lå klart under.
Jobbet hardt – fikk lite igjen
Gunvor hadde med seg adresser, nye muligheter for en jobb i byen. Bygdefolket jobbet hardt og fikk lite igjen. Mulighetene til et bedre utkomme fra arbeidstimene måtte likevel veies mot risikoen ved å bryte opp fra det kjente. Dette avstedkom tvende sinn i bygda.
Det var her storfolket slo inn en kile. De opphøyde dikter Lundjordet, belærte bygdefolket og mistenkeliggjorde dem som reiste. Prøysen gjør komedien bisarr ved å la utflytterkoret synge til bygdas ære, og sommergjestene, de beleste som tenkte fine tanker og forsto alt så mye bedre, bikket på hodet og lo av de enfoldige så blikket nådde helt opp til taklampen. De samme byfolkene lovpriste «det originale», særlig gamle gjenstander som de enkle bygdefolkene hadde. Byfolket narret til seg tingene for en slikk og ingenting og solgte dem dyrt som antikviteter i byen. Den største hykleren i stykket, dikteren, livnærte seg delvis ved slik arbitrasjehandel.
Måtte måke møkk
Men selv om fintfolket lo, var Gunvors adresser den største utfordringen mot makten i bygda. Hjalmar måkte møkk på Smikkstad, og Gunvor lokket med kontakter i Spikerverket. Harald søkte veien ut ved å lese til førerprøven på egen hånd. Det rørte seg blant bygdefolket, og storbonden, Smikkstad sjøl, trengte å holde undersåttene på plass. En ny trillebår til Hjalmar ville gjøre møkka mindre tung å spre. Og fikk han lånt en traktor i våronna, måtte han ha noen til å kjøre. Harald kanskje? Uroen som Gunvor brakte med seg, avstedkom små produktivitetsforbedringer, men ingen vei ut av underlegenheten. Det var økonomisk omstilling, utflytting og ny kunnskap som var veien ut og opp.
Det øvdes mye motstand mot omstilling både fra høy og lav. Gunvor, gapatrosten, hun som representerte mulighetene, ble stygt behandlet. Gunvor kjente bygda og manøvrerte med både fine og ufine midler, men som ung kvinne var hun sjanseløs mot de ulike flertallskonstellasjonene som oppsto. Hun ble utsatt for overgrep, men av hvem? Det var nok en av Hjalmar sitt slag, men de var mange om å beskytte overgriperen. Det utkjempes skjulte slag i bygda, høy mot lav, lav mot lav, og mann mot kvinne. Kampene gikk på flere plan.
Vanskelig vekst
I dag øker de økonomiske ulikhetene. Med Thomas Pikettys bok om skjev fordeling av kapitalen er det særlig toppen av samfunnet vi snakker om. I Trost i taklampa vises vi også ulikhetene lenger ned. Prøysen synliggjør hvor vanskelig økonomisk vekst og omstilling kan være når ulike krefter, mennesker med ulikt utgangspunkt, ulike mål og motiver barker sammen i et hverdagsliv.
Men de strukturelle omstillingene, flytting og kunnskapsopphenting, nettopp det som møtte så mye friksjon i bygda, har vært en viktig drivkraft bak velferdsøkningen i Norge. Vi hadde olje på dikter Lundjordets tid også, vi visste bare ikke hvordan vi skulle få den opp. Vi visste ikke engang om den. Hadde vi fulgt Lundjordets råd, ville Norge vært et u-land i dag. Prøysen hadde noe viktig å si. Også til voksne.
Les også: