LONDON: – Jeg vil sikre at skipet holder en stø kurs, men tror ikke det vil være riktig for meg å være kapteinen som styrer landet til et nytt reisemål, sa en beveget Cameron da han møtte pressen utenfor Downing Street 10 i London fredag formiddag.

Han slo fast at han er innstilt på å bli sittende som statsminister fram til landsmøtet i det britiske konservative partiet i oktober, selv om han også gjorde det klart at det foreløpig ikke foreligger en konkret tidstabell.

Utmelding i høst

Cameron akter ikke å innlede forhandlingene med EU om utmeldingen, men sier at dette må bli en oppgave for etterfølgeren hans. I praksis innebærer det at den mye omtalte artikkel 50 i EU-traktatene ikke tas i bruk før tidligst i oktober.

– Forhandlingene må skje under en ny statsminister, sier Cameron, som gratulerte ut-siden med seieren i det han beskrev som en stor oppvisning i demokrati, der 33 millioner mennesker deltok.

– Det britiske folkets vilje må respekteres, fastslo den avtroppende statsministeren, som ikke la skjul på at han ønsket et annet resultat i folkeavstemningen.

– Jeg kjempet med hode, hjerte og sjel, sa Cameron, som opplyste at han fredag morgen hadde informert dronningen om sin beslutning om å tre tilbake.

– Økonomien er sterk

Britenes EU-utmelding har ført til dramatiske fall i børs— og valutakurser. Cameron prøvde å berolige markedene da han møtte pressen utenfor statsministerboligen sammen med sin kone Samantha.

– Den britiske økonomien er grunnleggende sterk, sa Cameron, som la til at det ikke blir noen umiddelbare endringer i retten til å reise mellom land i EU eller drive handel.

Han slo også fast at de forestående EU-forhandlingene må ta særlige hensyn til Wales, Nord-Irland og Skottland, og skrøt ikke minst av den økonomiske utviklingen i Storbritannia under hans seks år som regjeringssjef.

49 år gamle David Cameron ble leder av det konservative partiet i 2005 og britisk statsminister i 2010. Hvem som overtar for ham som partileder og statsminister er i øyeblikket usikkert, men tidligere London-ordfører og brexit-general Boris Johnson framstår som en åpenbar kandidat.

Nådeløs dom

I den proeuropeiske britiske pressen er dommen nådeløs. Financial Times anfører at fredagens politiske jordskjelv ikke utelukkende er et brudd med en 40-årig utenrikspolitisk linje, men at brexit også kan innebære slutten for Storbritannia.

– Å forlate én union kan meget vel vise seg å bli en annen unions død. Hvem vil klandre Skottland for å velge Europa framfor et England som vender seg inn mot seg selv, skriver avisens Philip Stephens i en kommentar.

Ettermæle i ruiner

Stephens, og flere med ham, slår fast at Cameron vil bli husket som statsministeren som gamblet med sitt lands framtid i et forsøk på å stille opposisjonelle krefter i eget parti.

– Camerons ettermæle er i ruiner, fastslår nyhetsbyrået AFP. Det skorter ikke på tilsvarende beskrivelser i andre deler av pressen. The Economist kaller det et meningsløst og selvpåført slag.

At han uansett spilte høyt ved å si ja til kravet om EU-avstemning, blir åpenbart ved at han selv velger å fratre som statsminister. Hans mål var å avslutte en intern Tory-krangel som minst strekker seg tilbake til Margaret Thatchers dager. Lenge så den risikable strategien ut til å føre fram, men 52-48 i favør av brexit taler sitt tydelige språk.

– Det paradoksale er at han har snublet i en øvelse han tidligere har vist at han behersker godt. Han har vunnet to valg på rad samt folkeavstemningene om ny valgordning og Skottlands uavhengighet. Fram til i dag har han hatt folket med seg, men det hadde han ikke denne gang, sier historiker og forfatter Hans Olav Lahlum til NTB.

Flagget til topps

I boken om britiske statsministre fra 1900 til 2015, som Lahlum har skrevet sammen med Øyvind Bratberg, gis Cameron en midt på treet-plassering.

– Han fikk en stor opptur med valgseieren, men siden er det blitt et ganske bratt fall. Nå ligger han vel under midten, men dersom folkeavstemningen hadde gitt et annet resultat ville han utvilsomt ha blitt styrket som statsminister.

Lahlum sier presset fra Nigel Farages nasjonalistiske Ukip og opposisjonen i eget parti langt på vei forklarer hvorfor Cameron valgte å ty til en folkeavstemning.

– Formelt hadde han ikke behøvd å gjøre det, men han ville ha blitt kraftig kritisert dersom han ikke ba om folkets råd i en så viktig sak. Utsiktene til å vinne var dessuten ganske gode, så i en viss forstand kan vi si at han gikk ned med flagget til topps.

Elitenes mann

Hentet fra etablissementets øverste hylle, som BBC en gang uttrykte det, ble Cameron i 2010 den yngste britiske statsministeren på 200 år. Allerede som 39-åring ble han de konservatives leder i 2005. Som sønn av en aksjemegler, kostskoleelev og utdannet ved Eton og Oxford, har flere analytikere poengtert at Camerons sobre tone og privilegerte bakgrunn neppe ga ham fordeler i en valgkamp som i stor grad ble preget av politiske motkrefter og en anti-elitær tilnærming.

– Jeg mener det er en klok beslutning av ham å tre tilbake. Nå vil mange peke på Boris Johnson som den mest aktuelle etterfølgeren. En annen mulig kandidat er finansminister George Osborne, sier Lahlum.

Han venter seg forsterket debatt om skotsk uavhengighet, men har mindre tro på at Nord-Irland løsriver seg, selv om det fra irske nasjonalister kommer høylytte krav om folkeavstemning om uavhengighet også her. (©NTB)