– De som har gått på college, tror de er litt bedre enn oss andre, sier Melody Gandy (55).
Spesielt når det er reunion med gamle klassekamerater, er hun ubekvem. De som har høyere utdanning, trekker sammen i klynger. Hun føler at de skuler bort på henne. De er ikke interessert i en som «bare» jobber på fabrikk.
– Det de glemmer, er at det er sånne som meg som har laget det meste av det de kjøper. Jeg er stolt av det jeg har fått til, sier Gandy.
Hun har rigget seg til i en campingstol med en Cola Zero i flaskeholderen, en sigarett mellom fingrene og pilotbriller på hodet.
Det årlige veteranbilstevnet i Gas City i Indiana er endelig i gang. Det lukter motorolje, eksos og grillmat.
For fire år siden var Gandy med på å løfte Donald Trump til seier. Blant hvite uten høyere utdanning slo han Hillary Clinton med hele 39 prosentpoeng, ifølge data fra Pew Research Center.
Resultatet tok en hel verden på sengen. Men journalist og forfatter Thomas Frank hadde advart om hva som kunne komme. Rett før valget anklaget han det demokratiske partiet for å ha blitt overtatt av en selvtilfreds elite som kun hadde ett svar på komplekse politiske spørsmål: «Ta høyere utdanning. Bli som oss.»
Han pekte på at både Barack Obama og Bill Clinton, de to siste demokratiske presidentene, kom fra arbeider- og middelklassefamilier og endte opp på USAs mest prestisjetunge universiteter.
«Det er ikke overraskende at begge to sluttet seg til et samfunnssyn som sier at høyere utdanning er veien til personlig suksess og nasjonal frelse», skrev Frank i boken Listen Liberal.
Han holder fortsatt fast ved samme budskap.
– Vi står midt i et stort eksperiment, der det tradisjonelle partiet for arbeiderklassen ikke er interessert i dem lenger. Det er en viktig forklaring på Trump og alt kaoset du ser rundt deg, sier han.
Dyster spådom
Kjernen i problemet er ideen om meritokrati: at talent og innsats skal avgjøre hvem som klatrer til topps i samfunnshierarkiet.
Styreformen kan høres perfekt ut på papiret, men har i realiteten en mørk bakside. Den britiske sosiologen Michael Young, som oppfant begrepet, advarte om dette allerede i 1958.
Han spådde at den nye overklassen ville bli enda mer arrogant enn det gamle aristokratiet. For i motsetning til dem som var født inn i rikdom og status, ville utdanningseliten også være hellig overbevist om at de fortjente privilegiene sine.
Samtidig ville de som endte nederst på rangstigen, ikke lenger ha utenforstående faktorer å skylde på. De ville få det enda verre enn før.
Forfatter Thomas Frank mener Young traff blink.
– Høyere utdanning er blitt den eneste veien til sosial respekt og status. Og de som har jobbet hardt på universitetet, føler at de fortjener alt de har oppnådd. Da er det lett å begynne å se ned på dem som ikke har klart det, sier Frank.
«Den siste akseptable fordommen»
Den verdenskjente Harvard-professoren Michael Sandel tror deler av samfunnseliten i USA fortsatt ikke helt har forstått hva som skjedde i 2016. I en kronikk i The New York Times slår han fast at «forakt for de lavt utdannede er den siste akseptable fordommen».
Sandel trekker blant annet frem forskning fra Europa og USA. Den viser at høyt utdannede har mer negative holdninger til lavt utdannede enn til andre potensielt utsatte grupper. For eksempel muslimer, fattige og blinde.
Professoren understreker at ingen land har klart å bygge perfekte meritokratier. Penger, familiebakgrunn og nettverk har fortsatt betydning for hvem som klatrer til topps.
Men selv om man hadde klart det, ville det ikke vært ønskelig – hverken politisk eller moralsk, mener han.
Jeg er hverken demokrat eller republikaner. Jeg er arbeiderklasse.
Fra Obama til Trump
– College gjør noe med folk, sier Melody Gandy.
Da en av døtrene hennes hadde begynt på college, tok hun henne i å snakke nedsettende til en venninne.
– Jeg fikk henne ned på jorden igjen brennkvikt. Det er helt fint å studere, men du må ikke tro du er noe bedre enn andre, sier hun.
Gandy stemte på Obama i 2008, hoppet over valget i 2012 og stemte på Trump i 2016.
– Jeg liker det Trump fikk til med økonomien, og at han ikke lar seg pille på nesen. Men han burde slette Twitter-kontoen sin.
Hun støtter deler av demokratenes politikk, som å heve minstelønnen, men føler seg likevel ikke hjemme i partiet. De har skuffet henne så mange ganger før. Hun tror ikke lenger på løftene.
– Trump er kanskje ikke arbeiderklasse, men likevel er det som om han forstår oss et hakk bedre, sier Gandy.
Mannen som mistet alt
Ikke alle er enige med henne i det. Demokratene har fortsatt et godt grep om den delen av arbeiderklassen som er svart, latino eller har en annen etnisk bakgrunn.
Dessuten finnes det dem som liker å gå mot strømmen.
Will Minehart (46) er en hvit, kristen, skjeggete, våpenelskende, pickup-kjørende industriarbeider fra Dayton, Ohio ... som ikke kan fordra Trump.
– Jeg er hverken demokrat eller republikaner. Jeg er arbeiderklasse, sier Minehart.
Han smiler lurt idet han vrenger av seg en flekkete genser. Under har han en svart T-skjorte med en rød knyttneve: symbolet til Black lives matter.
– En svart mann som sier «Black lives matter», vekker ikke oppsikt. Men når en hvit fyr fra landet gjør det, ja, så kan det kanskje bety noe, sier Minehart.
Han mener Trumps løfter om å hjelpe vanlige amerikanere har vært en løgn fra ende til annen.
– Er jeg vilt begeistret for Joe Biden? Nei. Men kanskje han vil lytte til oss istedenfor å spytte på oss og be oss dra til helvete.
Det er nemlig slik han har opplevd budskapet fra Washington D.C. Da han trengte det som mest, var det lite hjelp å få.
– Jeg unner ingen å måtte gå gjennom det jeg har opplevd. Jeg hadde alt. Og så tok de det fra meg.
«Jeg elsker de lavt utdannede»
Forfatter Thomas Frank mener demokratene indirekte har endt opp med å fraskrive seg ansvaret for de negative effektene av frihandel og globalisering.
– Utdanning er blitt svaret på ethvert økonomisk problem for den liberale klassen, sier han.
– Hver gang velgerne blir fortalt at de trenger mer utdanning for å konkurrere i en global økonomi, får de i praksis beskjed om at det er de selv som har gjort noe feil. At det ikke er noe å gjøre med systemet.
Harvard-professor Sandel peker på at politikere som Barack Obama, Hillary Clinton, Bill Clinton og George W. Bush alle har brukt samme type retorikk om utdanning. De har fremført en meritokratisk visjon om at alle som studerer og jobber hardt, «kan nå så langt som evnene deres tillater».
Obamas mantra var at «du kan lykkes hvis du prøver». Han uttalte varianter av dette slagordet over 140 ganger, ifølge Sandel.
Trumps budskap var et ganske annet. Businessmannen snakket om vinnere og tapere. Han lovet å gjøre USA stort igjen.
– Jeg elsker de lavt utdannede, sa Trump på et valgkamprally i 2016.
Møkkete og vemmelig
Will Minehart vurderte aldri å studere mer etter videregående. Hvorfor skulle han det? Han hadde jo fått drømmejobben på en av General Motors fabrikker i hjembyen Dayton.
– Vi lagde bremsene til hver eneste bil. Det var møkkete, vemmelig arbeid. Men vi fikk godt betalt og jobbet hele tiden. Jeg var stolt.
Han kjøpte bolig allerede som 19-åring. De første årene gikk det så bra at han begynte å fantasere om å pensjonere seg før han ble 50.
– Jeg hadde en god jobb, et fint hus og en familie, sier Minehart.
I dag har han ingen av delene. Først ble fabrikken han jobbet på, nedlagt. Huset ble solgt med tap, men det gikk greit, for han og kona fikk seg jobb på en annen fabrikk i byen Mansfield.
I 2009 ble også den nedlagt. Igjen måtte de selge en bolig med tap. Denne gangen hadde de to små barn å forsørge og ingen ny jobb å gå til. De endte med å flytte inn hos Mineharts foreldre.
– Vi gikk fra å ha to godt betalte jobber til å tjene så lite at vi ikke hadde råd til mat. Uten foreldrene mine ville vi vært hjemløse.
Det var en fryktelig tid. Minehart og kona begynte å krangle om penger. Han var deprimert og drakk. Til slutt røk ekteskapet.
– Alle er ikke laget for college
Minehart bor fortsatt sammen med faren sin, og han har etter hvert avfunnet seg med situasjonen. Forholdet til ekskona er godt. Barna kommer innom i helgene.
Han har engasjert seg i fagforeningsarbeid, og når han har tid, deler han ut mat til byens fattige.
– Jeg pleide å være frustrert, men nå bruker jeg kreftene på å hjelpe andre. Var livet enklere før? Selvfølgelig. Jeg tjente fire dollar mer i timen for 20 år siden enn i dag.
Minehart gir grådige bedriftseiere og frihandelsavtaler skylden for at ting gikk som det gjorde. Han mener demokratene sviktet velgerne sine da de undertegnet Nafta – handelsavtalen med Canada og Mexico som Trump har reforhandlet.
Ville Minehart gjort det bedre om han hadde hatt høyere utdanning? Det var aldri var noe reelt alternativ.
– Ikke alle er laget for å ta høyere utdanning. Familiene som sliter i denne byen, er glade når de får en sandwich med peanøttsmør. De snakker ikke om college.
100 av 100 har høyere utdanning
Bare 35 prosent av amerikanere over 25 år har en bachelorgrad eller mer, viser tall fra U.S. Census Bureau.
Likevel er de høyt utdannede totalt dominerende i amerikansk politikk. De utgjør 100 prosent av medlemmene i Senatet og 96 prosent av medlemmene i Representantenes hus.
Folk med universitetsgrader har alltid vært overrepresentert i politikken. Men mens Kongressen gradvis er blitt mer representativ når det gjelder kjønn og etnisitet, har det gått motsatt vei når det gjelder utdanning.
Også på lavere politiske nivåer er arbeidere og lavt utdannede kraftig underrepresentert.
På bilstevnet i Indiana er ingen spesielt overrasket over det. Melody Gandy påpeker at det å stille til valg i USA, koster en formue.
– Vanlige folk har ikke tid eller råd til å ta seg fri fra jobben for å drive med politikk, sier hun mens fargerike biler ruller forbi i sneglefart.
Venninnen Darcy Pippenger (65) nikker. Hun og ektemannen Chris Pippenger (64) har førstehåndserfaring.
Da han stilte til valg som uavhengig ordfører i hjembyen Frankfort i Indiana, møtte de sterk motbør.
– Vi var med i en vel ansett kirke. Men da jeg sa at jeg skulle stille til valg, sluttet folk å hilse på oss, sier Chris, som driver et mekanisk verksted.
– Vi var bare vanlige folk. Ikke republikanere, ikke demokrater, ikke lærere eller noe. Vi hadde ikke den college-utdannelsen, sier Darcy, som jobbet som postbud i 30 år før hun pensjonerte seg.
Pippenger vant til slutt valget og var ordfører i én periode. Han sier han gikk til valg på «sunn fornuft».
– Politikerne i Washington er kanskje smarte, men de mangler nettopp det: sunn fornuft, sier Gandy.
Utdanning er blitt svaret på ethvert økonomisk problem for den liberale klassen.
Hvem bør styre et land?
Ikke alle kjøper analysen om at de velutdannede har fått for mye status og makt.
USAs feilslåtte koronavirushåndtering er blitt trukket frem som et eksempel på at problemet er det motsatte: Mange velgere tror ikke lenger på kunnskap, forskning og ekspertise.
Forfatter Thomas Frank, som tilhører venstresiden i det demokratiske partiet, står likevel fast på sitt.
– Selv om jeg går til lege når jeg er syk, er det ikke sånn at jeg må stole blindt på alt alle eksperter sier. Vi glemmer at også høyt utdannede fagfolk har egeninteresser og forutinntatte holdninger. De stopper politikk de ikke er enige i, sier Frank.
Harvard-professor Sandel tviler på at de som stiger til topps i et utdanningsbasert meritokrati, er best egnet til å regjere.
«Elitene som har styrt, har brakt oss fire tiår med stagnasjon i lønninger for de fleste arbeidere, en inntekts- og formuesulikhet som vi ikke har sett siden 1920, Irak-krigen, en 19 år lang resultatløs krig i Afghanistan, finansiell deregulering, finanskrisen i 2008 [og] falleferdig infrastruktur», skriver Sandel i boken The Tyranny of Merit.
Folk med flaks
Han etterlyser mer ydmykhet fra de øverste samfunnslagene. Flaks spiller alltid en rolle. Det må eliten innse.
Han bruker basketballstjernen LeBron James som eksempel.
«I tillegg til å være blitt velsignet med fantastiske atletiske ferdigheter er LeBron heldig som lever i et samfunn som verdsetter dem. Det er ikke hans egen fortjeneste», skriver Sandel.
Hadde LeBron James vokst opp i Firenze i renessansen, ville ting stilt seg ganske annerledes.
«Da var det veggmalere, ikke basketballspillere, som var høyt etterspurt», skriver Sandel.
Han understreker at han ikke tar til orde for at kvalifikasjoner ikke skal bety noe i fordelingen av jobber og samfunnsroller. Men han mener at USA og andre land må revurdere hvordan de ser på suksess og status.
Han mener også at politikken er blitt for teknokratisk, at for mange spørsmål i dag behandles som avpolitiserte saker forbeholdt eksperter.
«Folk som ikke tar høyere utdanning, må igjen føle seg som en del av et felles samfunnsprosjekt», skriver professoren.
Bidens fordel
Forfatter Thomas Frank mener Trump har vært god til å forsterke motsetningene mellom de høyt utdannede og resten av USA.
– Politisk korrekthet er ekstremt upopulært, og Trump har gjort det til et våpen. Det er forklaringen på at det fortsatt er forbløffende mange som støtter ham, sier Frank.
Han tror likevel ikke at Trump blir gjenvalgt. Én faktor er pandemien og den økonomiske krisen som griper direkte inn i folks hverdag. En annen er motstanderen. Joe Biden er den første demokratiske presidentkandidaten på 36 år som ikke har gått på et prestisjetungt Ivy League-universitet, åtte private universiteter i USA. Alle regnes blant de fremste institusjonene for høyere utdanning i verden.
– Det er utvilsomt en fordel. Biden evner å snakke til fagforeningsmedlemmer og vanlige amerikanere. Han fremstår ikke som en som setter likhetstegn mellom en persons utdanning og verdi som menneske, sier Frank.
Biden har aldri sagt at han elsker de lavt utdannede, men han bruker mye tid på å dyrke imaget som en forkjemper for vanlige amerikanere.
– Jeg har måttet hanskes med typer som Trump hele livet, sa Biden da han besøkte en aluminiumsfabrikk i Wisconsin i september.
– De ser ned på oss fordi vi ikke har så mye penger, eller fordi vi ikke har foreldre som gikk på college.
Har aldri stemt før
En stor del av arbeiderklassen har meldt seg helt ut av den politiske debatten.
Bare 58 prosent av hvite uten høyere utdanning brukte stemmeretten ved forrige valg, ifølge beregninger fra The Brookings Institution. Til sammenligning var valgdeltagelsen blant hvite med høyere utdanning på 79 prosent.
Det er den type tall industriarbeider Minehart fra Ohio drømmer om å gjøre noe med.
– Hvis arbeiderklassen en dag klarer å innse at den er en klasse, kan vi få gjennomslag, sier han.
For Minehart har livet vært en motbakke. Men ønsket om å gi barna en god oppvekst og sunne verdier har holdt ham gående.
I dag tar han seg av faren Larry på 70 år, som er enkemann. De to har det som best når de drikker øl og ser på fotball ute i garasjen.
– Han var der for meg da jeg trengte det som mest. Nå er det min tur, sier Minehart og ser bort på faren.
Larry var engasjert i fagforeningsarbeid før han pensjonerte seg, men han fikk seg aldri til å stemme.
– Jeg følte ikke at det var noen som talte min sak, sier han.
Det gjør han egentlig ikke denne gangen heller, men han har likevel gitt etter. 3. november stemmer han på Joe Biden.
Will Minehart smiler bredt.
– Å få pappa til å stemme for første gang er et av mine stolteste øyeblikk.