OSLO: Kulda glefser utenfor, slik den bare kan gjøre i Oslo. Og Erlend Ropstad har frost i skjegget.

Snufs, sier han. Og drar en av sine nye låter. En av de vakreste han har skrevet.

Æ kunne gjort så mye annet

kunne bidratt og fått betalt

Men hvem skulle da

ha skrevet sanger om ho,

synger han. Og snufser igjen.

Hør sangen i artikkelen til venstre!

Gjennombrudd?

De nye sangene til Erlend Ropstad smyger av gårde, lister seg innpå lytteren, og griper tak. Sterkere enn noe han har gjort tidligere. I januar kommer plata som har arbeidstittelen "Tenkte jeg skulle si noe". Og det er fristende å påstå at dette må bli et gjennombrudd for Vennesla-artisten.

— Folk responderer veldig umiddelbart på dette materialet, sier han.

— Det fenger på en annen måte enn tidligere. Men det er vanskelig å spå om noe gjennombrudd. Jeg har aldri jobbet mot et større publikum. Men jeg skal ikke legge skjul på at det hadde vært fint å spille mer. Og oftere.

- Hva tror du er årsaken til at dette fenger folk?

— Jeg tror det har mye å si at jeg synger på norsk. Jeg er ikke sikker på at låtene er blitt bedre, de er bare blitt norske. Derfor går de lettere inn, sier han.

Megetsigende

Plata var egentlig ferdig innspilt i sommer. Men hovedpersonen var ikke helt fornøyd. Så han gjorde alt på nytt.

— Dette er personlig, det er tett innpå. Jeg kan ikke ta lett på det, sier han, og forteller at han alltid har hatt ambisjoner om å skrive på norsk.

— Men det er vanskelig. For syv-åtte år siden begynte jeg å spinne rundt en tekstlinje. "Hver gang æ gikk forbi ho, så tenkte æ at æ skulle si no". Jeg tenkte at det var en megetsigende setning, at jeg kunne spinne en sang rundt den. Så har det tatt meg noen år å spinne en hel plate rundt den samme tematikken. Jeg lette fram et språk og en slags karakter. Som nok ikke er helt ulik meg selv. Han går igjen i alle sangene.

Og han befinner seg i Vennesla. Som Ropstad flyttet fra da han var 19. ## Bruce

— Jeg liker å skape små miljøer, små hendelser som sier noe om mye mer. Og det er ganske utrolig at jeg kan synge om Storevold eller Erkleivveien i Vennesla, og så responderer folk på Oppdal, sier han.

Litt som når unge Ropstad selv satt på gutterommet i Vennesla og lyttet til Bruce Springsteen synge om gatehjørner og menneskeskjebner i New Jersey. Og identifiserte seg med det.

— Ja, det er fortsatt Springsteen som er den største inspirasjonen, erkjenner han, og trekker fram et bilde fra sjefens klassiske "Thunder Road".

The screen door slams

Mary's dress sways

Like a vision she dances

across the porch,

as the radio plays:

Roy Orbison

singing for the lonely

— Fantastisk. Det skal nesten ikke gå an. Han har klart å skrive "Only the Lonely" inn i sin egen låt. Ikke bare ser jeg for meg Mary, som danser over trappa, men jeg hører Roy Orbison synge også. Springsteen skriver om ekte mennesker, som man tror på, og tillegger de menneskelige sider med tvil og frustrasjon, forklarer Ropstad på sin utvannede hybrid-sørlandsdialekt. Som han også har tatt i bruk i låtene sine.

Rock på gang

For det er lenge siden Erlend Ropstad bodde på Sørlandet. I hovedstaden har han holdt til i tre år. Og Ropstad elsker Oslo. Spesielt østkanten. Fordi det skjer mye, fordi folk kommer fra hele landet for å jobbe med musikk, og fordi det bobler av kreativitet. Som i studioet Crystal Canyon på Sofienberg, der han akkurat nå stemmer gitaren.

Og samtidig ligger en annen Ropstad-skive og venter. Som også snart skal ut. En rockete plate. På engelsk.

— Det er en type rock som ikke passer på norsk. Jeg sang så jeg skrek da jeg spilte det inn. Det svartnet for meg innimellom. Men det er en annen historie.

Som vi helt sikkert kommer tilbake til.