Farsethås’ bok er delt i tre hovedavsnitt. Siste del har fått navn etter Knausgårds debutroman fra 1998, «Ute av verden». Kapitlet innledes med en drøfting av Thure Erik Lunds forfatterskap, og fullendes med et hundre sider langt essay om Knausgårds samlede forfatterskap. At hun leser de seks bindene med tittelen "Min kamp" som fullendelsen av trilogien som begynte med "Ute av verden" og "En tid for alt" – gir et spennende perspektiv og åpner nye sider ved verket.

Ane Farsethås regnes som en landets fremste litteraturkritikere i dag. Hun har valgt å gå dypere inn i bøker hun i løpet av de siste ti årenes kritikervirke har blitt særlig engasjert av. Forfatterne som får mest oppmerksomhet er Abo Rasul, Trude Marstein, Carl Frode Tiller, Jon Fosse, Hanne Ørstavik og de to allerede nevnte. «Diktinga skal spegla samfunnet, og forandra samfunnet, og vera ein del av samfunnet ….» sier hun innledningsvis med et sitat av Kjartan Fløgstad. Hun mener å finne et mønster i dette utvalget 00-tallslitteratur.

Hun forsøker ikke å si hvordan virkeligheten i Norge i dag er, men hvordan den fremstilles, formuleres og fortolkes i litteraturen. Og da blir det noe i retning av dette: Vi befinner oss i et bekvemt fangenskap og martres av en ubendig virkelighetslengsel. Hun bruker et bilde fra Det osmanske riket: En prins med uheldig plassering i arvefølgen kunne bli sperret inne i sine egne gemakker i palasset på livstid, et «gyllent bur» der nærværet av materiell luksus av alle slag var like fremtredende som fraværet av frihet. Slik har vi det i verdens rikeste land. Og det avføder en lengsel etter virkelighet. Hun finner linjer tilbake til tidligere årtier, blant annet Dag Solstads «Gymnaslærer Pedersen» og Erlend Loes «L». Og forankrer det hele langt tilbake i litteraturhistorien, hos Cervantes og Flaubert.

Når hun til slutt i boka kommer til Knausgårds univers, spør hun: «Hvorfor kjennes det (….) som om jeg lettere kan puste når jeg kommer til Karl Ove Knausgård etter å ha skrevet om så mange klaustrofobisk selvbevisste litterære univers?». Hun finner lengselen som en sterk drivkraft i dette omfangsrike verket: «Han fremstiller seg som en som har lest for mye, sett for mye, og som drømmer om å kunne se verden fri for all kunnskapen om all skepsis og tvil man bør møte verden med. Kanskje er det et naivt ønske, men jeg tror likevel det er nettopp ved å gjøre seg til talsmann for en slik lengsel at Knausgård har blitt viktig for så mange». Stort mer enn dette skal ikke røpes her. Men jeg anbefaler boka til alle som har interesse for og leseerfaring i de siste ti årenes litteratur.

I EN SAMMENHENG: At Ane Farsethås leser de seks bindene med tittelen "Min kamp" som fullendelsen av trilogien som begynte med "Ute av verden" og "En tid for alt" – gir et spennende perspektiv og åpner nye sider ved verket, mener Fædrelandsvennens anmelder. Foto: Scanpix