Kroneberg.jpg

Men så er det som om det finnes et annet liv der, ved siden av det som ble mitt, det livet som kunne ha vært.

Slik slutter første kapittel i Benedicte Meyer Kroneberg fjerde roman, I beste mening . Helene har flyttet tilbake til hjemstedet, der hun bodde i fosterhjem. Hun venter på forandringen flyttingen skal innebære. Kanskje i forhold til mannen hennes, som hun ikke klarer å ha sex med. Kanskje i forhold til barna, som hun opplever seg koblet fra. Eller i forhold til seg selv.

Boken veksler mellom nåtid og tilbakblikk. Benedicte Meyer Kronebergtegner et usentimentalt, men ømt, bilde av et menneske som, til tross for en kjærlig fosterfamilie, føler hun ikke hører til. Bedre blir det ikke av at hun som 18-åring finner et brev fra barnevernet der hun står omtalt som et tiltak .

Språket er sobert og dempet, ingenting overforklares, spenningen ligger i det relasjonelle, i forholdet mellom karakterene og deres utvikling.

Vi får glimt fra ungdomstiden, da Helene tiltrekkes av Jack, som gir så lite. Det er trygt å være med ham. Hun har jo allerede tapt og risikerer ikke å tape mer. Og kanskje kjenner hun igjen en sårethet hos ham. Like interessant er det hvordan hun trekker seg bort fra fosterforeldrene, av frykt for å bli avvist. Og hvordan hun avviser egne barn, som svarer med klamring. Vi aner at historien kan gjenta seg, også Helene aner det, med en matthet leseren kjenner på kroppen.

Bokens styrke er forfatterens innsikt i det menneskelige. Med varme utforsker hun hva som skal til for å føle tilhøringhet og hvordan forventninger om å hengi seg kan bli for krevende, der tillit er en risikosport.

Og så går det ikke så galt likevel. For uten å røpe hva som skjer, opplever Helene at hun tross alt står i en sammenheng. Det leder til en beslutning som gir håp. For vi klarer ikke alt, men vi klarer mye. Også med noen tap i ryggsekken.