Han kom drivende ned fra fjellet med jaktkameratene sine, svett, glad og fornøyd, med ryper i sekken og børsa på skuldra — og brakte fjelluft og bjørkeskog med seg hjem i hver en pore.

Så hadde vi høstfest, med rypebryst i fløtesaus, egenplukkede tyttebær og gule, langsomtvoksende mandelpoteter fra Lesja. Han og kameratene var studenter og jegere. De kjente det enkle koielivet og fjellheimen bedre enn irrgangene i Studentersamfundet i Trondheim, hvor jeg frekventerte mine kunstneriske musikermiljøer, dypt nede i dunkle, røykfylte kjellere. Når høstjakta kom, forsvant de til fjells. Mens jeg reiste med buss til Røros på orkesterseminar.

Jakter som aldri før

Siden har det blitt jakt på både den ene og den andre måten. Mest den andre.

Den som sier de er mot jakt, og at de aldri jakter selv, lyver. For nå jakter folk som aldri før. Men jaktterrenget er blitt digitalt.

Det ligger lokkende duftspor overalt hvor vi lar musepekeren løpe fritt. Og vi fyrer av i hytt og pine når musa får los...

På de uendelige informasjonsviddene håper noen og enhver av oss å fange det byttet vi har fått teften av: Nye vinterstøvletter, sannheten om Obama, den rette troen, meningen med livet, en perfekt kropp, en ny partner eller frihet fra en tyngende relasjon. Det ligger lokkende duftspor overalt hvor vi lar musepekeren løpe fritt. Og vi fyrer av i hytt og pine når musa får los, i håp om å få fangsten vi er ute etter.

Kirsten Falch Foto: Kjartan Bjelland

Glemmer jeg å logge meg av fjesboka før jeg googler etter nye sykkelhansker, kan du banne på at dagen etter er profilen min fylt av reklame for sykkelutstyr, sportsklær og alskens mikk-makk jeg ikke er interessert i. Og fordi jeg ikke har skrevet noe om min sivilstand der heller, men en del om min utdanning, får jeg lassevis med reklame om sjekkesider med bilder av akademikermenn i alle fasonger og aldre.

Obskur webside

Og jeg som skyr digitale datingsider…

Jeg orker bare ikke forholde meg til virtuelle knapper og glansbilder. Skal jeg i det hele tatt vurdere å involvere meg i noen igjen, får det pinadø være på analogt vis!

Storebror ser meg, overalt. Jeg kan aldri mer jakte i fred og ro.

Men skulle jeg være så uheldig å dumpe innom en mer obskur webside på mine digitale viddeturer, skal jeg vokte meg vel for å la noen stå og se over ryggen min neste gang jeg åpner nettleseren. For der er det. Alt jeg har sett på og søkt etter! Storebror ser meg, overalt. Jeg kan aldri mer jakte i fred og ro.

Jeg er mildt sagt drittlei av å bli lurt slik — at noen der ute presenterer et bytte for meg, ferdig skutt og slaktet, før jeg i det hele tatt visste at jeg ønsket meg det. Vær så god, sier de. Vi har det du ikke visste du ville ha. Gryteklart. Enkelt. Du trenger ikke lette på raua en gang.

Tråkke opp ukjente stier

Jeg vil AV! Vekk fra alle disse kvelende valgmulighetene som tar knekken på mine naturlige instinkter. Jeg vil undersøke terrenget selv. Tråkke opp ukjente stier, sitte og vente tålmodig med ull under fua, hagla klar og kaffekoppen på en stubbe ved siden av.

Så nå har jeg skaffet meg en søkemotor som ikke legger igjen duftsporene mine til gud og hvermann

Så nå har jeg skaffet meg en søkemotor som ikke legger igjen duftsporene mine til gud og hvermann (påstår den i alle fall). Og jeg logger meg ofte helt av og jakter heller på hybelkaniner. Men egentlig har jeg jo mer lyst til å fange noe annet enn det jeg får tak i med en støvsuger.

Det er da jeg begynner å huske på at nå har det jo vært høstjakt en stund, sånn på ordentlig.

Da kan jeg noen ganger drømme om å stappe nesa nedi våte, svette ullgensere og hente inn lukta av mannfolk, lyng og fjell. Mens den hjemvendte jeger byr på rypemiddag med peiskos og en langsom tango med alt tilbehør.

Det hadde vært noe, det! God høstjakt!