Selvransakelsen preger den amerikanske politikken, og mediene. Hillary Clinton og alle de andre som stemte for å gå til krig mot Saddam Hussein, må forklare hvordan de kunne ta så grundig feil. De store avisene har for lengst innrømmet sine feilvurderinger. Den journalisten som sterkere enn noen andre formidlet Bush-regjeringens falske påstander om Iraks masseødeleggelsesvåpen, Judith Miller i The New York Times, har mistet jobben. Andre er blitt parkert på karrieremessige sidespor. Men Olav Versto, som like blindt stolte på George W. Bush, Colin Powell og Tony Blair, er fremdeles politisk redaktør i VG. Han angrer ingenting.I april 1940, noen få dager etter at tyskerne hadde inntatt landet, møtte utenriksredaktørene i Dagbladet og Aftenposten hverandre på gaten. Aftenpostens Niels Jørgen Mürer, som gjennom hele 30-tallet hadde vært vennlig forståelsesfull overfor Adolf Hitlers store prosjekt, bukket lett for Dagbladets Ragnar Vold, som hadde angrepet nazismen så trykksverten skvatt, og sa: «— Vel, du hadde rett. Jeg tok feil».I to nye bøker om mediedekningen av Irak-krigen, viser professor i journalistikk Rune Ottosen at to av Akersgatas redaktører kunne gjentatt replikkvekslingen i dag. I den danske boken «Krigen i medierne og medierne i krig», skriver Ottosen at mens Aftenposten støttet Bondevik-regjeringens motstand mot norsk deltakelse i krigen, og profilerte seg sterkt mot krigen både gjennom ledere og på reportasjeplass, anklaget VG og Versto både den norske regjering og alliansepartnerne Tyskland og Frankrike for at de ikke sto last og brast med USA og Storbritannia.«De to avisene har i hele etterkrigstiden stått for den samme linje i sikkerhetspolitikken og det at de to avisene fra dette tidspunktet gikk hver sin vei i et stort sikkerhetspolitisk spørsmål representerte på mange måter en historisk splittelse», skriver Ottosen.Våren 2003 var det Aftenposten som var i takt med folkeviljen, mens VG - som liker å kalle seg Folkets Avis - la seg på kollisjonskurs med nærmere 80 prosent av befolkningen. Populismen som ofte preger VGs redaksjonelle holdninger måtte vike for en tung ideologisk linje i Olav Verstos virke som redaktør og samfunnsdebattant: Lojaliteten mot USA og den atlantiske alliansen. Så sterk var denne lojaliteten at den la et slør av stjerner og striper over alt Olav Versto så fra Irak. For fem år siden i dag, den 12. april 2003, i krigens fjerde uke, skrev Versto en tosiders artikkel med overskriften: «Frihetens mulighet», hvor han innledningsvis slo fast at «det har vært en fantastisk opplevelse å se at koalisjonens soldater hilses som frigjørere». Deretter gikk han over til å kritisere Bondevik-regjeringens «pedantiske bokstavfortolkning av folkeretten». Irakerne ville ikke fått «den frihetens mulighet som de nå feirer», hvis Bush og Blair hadde følt seg like bundet av internasjonale regler. Ifølge Versto betød det lite om USA ble styrt av folk «som ikke faller i vår smak», så lenge «de idealer og mål George W. Bush sier at han går til krig for, er idealer som vi deler». Derfor var den norske krigsmotstanden «forkvaklet», mens Kjell Magne Bondevik og daværende utenriksminister Jan Petersen hadde «fungert som nyttige redskaper for Saddam Husseins sak».Sist søndag, etter at 4.000 amerikanske soldater og kanskje så mange som 1,2 millioner irakere er drept, spurte Aftenposten Versto hvordan han nå vurderer sin krigsentusiasme. Men Versto har ikke tenkt å bukke for Aftenposten og innrømme sin villfarelse. Han svarte, som Edith Piaf, at han ikke angrer noe som helst. «- Nei, jeg beklager overhodet ingenting. Jeg vedstår meg tankegangen. Men jeg ville ikke ha brukt slike ord i dag, med det vi nå vet»Det er da noe, tatt i betraktning hvor sjelden vi pressefolk innrømmer noe som helst. Han har endret vokabular, men ikke mening. Etter at flertallet også i USA er kommet på andre tanker, støtter Versto fremdeles invasjonen. Ettersom hovedbegrunnelsen for å gå til krig, Saddam Husseins påståtte masseødeleggelsesvåpen, viste seg bare å eksistere i amerikanske etterretningsrapporter og Colin Powells Powerpointfil, må det bety at Olav Versto ville engasjert Norge aktivt i en overfallskrig selv uten et slikt påskudd. Det er enda mer oppsiktsvekkende enn at VG i 2003 slukte Bush-regimets krigspropaganda med søkke og snøre. For hvilken tankegang fra april 2003 er det Versto i dag vedstår seg? «Hva skulle de (USA) gjøre med 'røverstater' (type Saddam) som var en trussel i seg selv, og som kanskje eller antakelig i tillegg støtter utydelige, men farlige fiender lik den som slo til 11. september? Jo, ta dem før de tar oss! Slik er forkjøpsdoktrinen», skrev han den gang.Rune Ottosens dokumentasjon av det skisma som oppsto mellom Norges to største aviser da VG fulgte Bush og Blair, mens Aftenposten fulgte den norske regjering, er interessant lesning. Men den blekner mot Olav Verstos bekjennelse om at landets største avis også i 2008 støtter norsk deltakelse i forkjøpskriger mot land vi ikke liker, så lenge det er USA som angriper.Krigen blir ikke helt den samme uten...