Den siste uka har debatten rast etter at bloggeren Sophie Elise Isachsen postet et innlegg hvor hun forteller at hun har tatovert prikker i hodebunnen for å simulere en tykkere manke, etter hårtap grunnet mange år med hair extentions.

Bloggerkollega Kristin Gjelsvik, som er kjent for å være en motstemme mot kropp og utseende-hysteriet i bloggmiljøet, lot seg provosere av Sophie Elises innlegg, og postet dermed en video på sin YouTube-kanal hvor hun blant annet anklager Sophie Elise for å være Norges farligste forbilde.

I utgangspunktet anser jeg Gjelsviks video for å være uproblematisk. Hun har fått mye kritikk for å angivelig å gå til personangrep på sin bloggkollega, og at hun heller kunne tatt dette opp på tomannshånd. Akkurat dette er jeg veldig uenig i. Jeg anser videoen som høyst nødvendig, da den har åpnet for en offentlig debatt om kroppspress.

Dessverre druknet det som kunne vært en god debatt, i offerroller og anklager om sjikane og personangrep.

Så derfor vil jeg forsøke å ta debatten videre her.

Høsten 2018 satt jeg i debattpanel under Protestfestival-uka. Debatten tok blant annet for seg blant hvorvidt vi trenger rosabloggere, samt rosabloggernes rolle i samfunnet.

På spørsmål om hva jeg mente om rosabloggernes påvirkningskraft på ungdommen, svarte jeg at selv om jeg mener vi må sette krav til hvordan disse bloggerne framstiller seg selv, utseende og kosmetisk kirurgi, mener jeg hovedfokuset må være i ungdommens hjem.

Selv om bloggere har stor påvirkningskraft på ungdommen, må vi aldri glemme at de største rollemodellene finnes i hjemmet. Det er vi som foreldre som har den største påvirkningen på barna, og det er vi som skaper grunnmuren som bidrar til at barna har bedre forutsetninger for å kunne motstå presset som møter dem seinere i livet.

Jeg er selv mor til ei jente på snart ni år. Jeg ser utfordringene blant alle de søte og pene YouTube-idolene som min datter ser opp til. Samtidig vet jeg at det er mine meninger og mine holdninger som betyr mest. Derfor passer jeg på to ting; Det ene er at vi aldri snakker oss selv ned i mitt hus. Her gjelder ikke janteloven. Hvis vi føler oss som verdensmestere, ja, da sier vi det. Mammas runde mage er ikke stygg, den er flott og god og myk å ligge opp på. Vi sminker oss sjeldent, for vi er pene akkurat slik vi er.

Nummer to er at selv om vi snakker pent om hvordan vi ser ut, er ikke utseendet dominerende. Personlighet, og hvem vi er og hvordan vi oppfører oss mot andre, er viktigere enn hvordan vi ser ut. Jeg komplimenterer min datters oppførsel istedenfor å hele tiden fortelle henne hvor søt og pen hun er. Det er ikke det som er det viktigste her i livet, og det vil jeg at hun skal lære.

Vi kan ikke forvente at barn skal vokse opp med gode selvbilder når alt de ser er en mor som står foran sminkespeilet mens hun uffer og akker seg over rynker og linjer og pupper og mage. Vi kan heller ikke forvente at barn skal vokse opp med gode selvbilder når vi fra tidlig alder hele tiden terper på utseendet deres, i form av kommentarer som «du er så søt og pen».

Så kan vi gjerne snakke om retningslinjer som bloggere bør følge, i form av at de ikke viderefører egne komplekser over på andre unge og sårbare. Jeg stiller meg bak Kristin Gjelsviks video – hun har helt rett. Men vi må også snart innse at vi som foreldre betyr mer enn Sophie Elise. Sophie Elise kan skjerpe seg, men hvis vi ikke skaper en robust og god grunnmur for barna våre, som gjør at de klarer å stå imot kroppspresset, hjelper det ikke at Sophie Elise skjerper seg. Ved hele tiden klage på rosabloggerne, gjør vi ikke annet enn å flytte eget ansvar over på dem, og det er ingen tjent med.

Les også av Natalia Harsvik:

Derfor forakter jeg jula stadig mer

Verdien av vennskap