Nå vil kanskje mange spørre seg om det er mulig? Det lurte jeg også på, men la meg ta dette fra starten. Det er høsten 2017. Jeg våkner tidlig en morgen og klarer ikke komme meg ut døra. Kroppen sier tydelig ifra om at nå er det stopp. Jeg må ringe jobben å si at jeg ikke kan komme i dag. Og kanskje ikke i morgen heller. Jeg ringer legen og får en time samme dag. Så blir jeg sykemeldt for to uker. Tilbakevendende moderat depresjon står det på sykemeldingen min.
For meg kjennes det ut som jeg har mistet meg selv totalt og at jeg har havnet langt nede i et trangt, mørkt og dypt hull som jeg ikke aner hvordan jeg skal komme meg ut av. Her nede i hullet mitt finnes intet håp, ingen glede eller lys. Sinnet er fylt av mørke tanker og de sluker hele meg med hud og hår. Depresjonen er altoppslukende. Og jeg skammer meg. Skammer meg for at jeg er deprimert og sykemeldt. Jeg vil jo helst være på jobb.
Kroppen sier tydelig ifra om at nå er det stopp.
I oktober åpner påmeldingen til Expedition Amundsen, som også beskriver seg selv som «verdens tøffeste ekspedisjonsrenn». Skiløpet går over Hardangervidda fra Haukeliseter til Maurset og er på 100 kilometer. Deltakerne må ha med seg en pulk som må veie minimum 40 kilo ved start og ved mål. Pulken må inneholde alt deltakerne trenger for å overleve alene på vinterfjellet. Det er ingen løyper eller merkinger av ruten over fjellet. Deltakerne må selv navigere ved hjelp av GPS, kart og kompass. Jeg har vært med på løpet en gang tidligere, så jeg vet hva det går ut på.
Her nede i hullet mitt finnes intet håp, ingen glede eller lys.
Forrige høst søkte jeg ikke og det angret jeg på siden, så jeg sender inn en søknad for løpet som skal gå i februar 2018. Det er mange søkere og jeg aner ikke om jeg kommer til å få en plass i løpet. Jeg aner heller ikke om jeg vil kunne klare å gjennomføre løpet, men jeg tenker at det enda er lenge til. Dagene etter at jeg ble sykemeldt er blytunge og jeg føler at jeg går rundt i en mørk og tung tåke. Jeg prøver å ta en dag av gangen. Vanligvis finner jeg mye glede i det å være ute på tur, men nå gir det meg ingenting.
Der gleden før var er det nå tomt, men jeg vet at fysisk aktivitet er bra for kroppen og ikke minst hodet mitt. Derfor er målet mitt hver dag å gå meg en tur. Noen dager kommer jeg meg ut, mens andre dager går det absolutt ikke. I bakhodet sviver tankene om Expedition Amundsen, og det jeg gjør at jeg prøver så godt jeg kan å dra meg selv litt ekstra i ørene.
Der gleden før var er det nå tomt, men jeg vet at fysisk aktivitet er bra for kroppen og ikke minst hodet mitt.
I slutten av oktober får jeg beskjed om at jeg er en av de heldige som har fått plass på skiløpet. Det samme har også tre gode venner av meg, og det utgjør den store forskjellen for meg. Venner og familie betyr mye, og spesielt når livet er ekstra krevende. Jeg er fremdeles sykmeldt og synes at sykemeldingen trekker ut i tid. At jeg fremdeles ville være sykemeldt når startskuddet i Expedition Amundsen går i slutten av februar hadde jeg aldri sett for meg på dette tidspunktet. Å finne tilbake til seg selv og gleden ved livet tar vist litt tid.
Venner og familie betyr mye, og spesielt når livet er ekstra krevende.
Når løpet nærmere seg, begynner jeg å bli veldig usikker. Kan jeg være med på et så hardt løp når jeg er sykemeldt og ikke klarer å være i jobben min? Jeg er redd for hva folk vil si. At folk vil dømme meg. Tenke at jeg ikke egentlig kan ha det så ille som jeg skal ha det til. At jeg sniker meg unna jobb og snylter på systemet. Jeg snakker med de som er meg nærmest og kjenner meg. De oppfordrer meg til å gå løpet og forteller meg at jeg må gjøre det som jeg ar lyst til og liker. At det er det som skal til for at jeg får det bedre med meg selv og kan komme meg videre og tilbake til jobb.
Jeg er redd for hva folk vil si. At folk vil dømme meg.
Så bestemmer jeg meg for å prøve. Det er jo ikke armene og beina mine som det er noe problem med og jeg vet jo at jeg ikke får det bedre ved å sitte alene hjemme i sofaen min. Så jeg prøver aktivt å skyve bort redselen for kritikken. Jeg har vært nødt til å motta mye hjelp den siste tida og det må jeg nå også. Min tante hjelper meg med å pakke pulken til løpet. Jeg føler meg sårbar, men med mye god støtte fra de rundt meg stille jeg til start.
Det er jo ikke armene og beina mine som det er noe problem med og jeg vet jo at jeg ikke får det bedre ved å sitte alene hjemme i sofaen min.
Når starten går er mitt eneste mål at jeg skal komme i mål. Jeg har ingen forhåpninger om noe mer. Jeg går litt for hardt ut i starten og min venninne Kine som jeg håpte jeg skulle klare å holde følge med forsvinner. Siden jeg ble sykemeldt har jeg stort sett befunnet meg nede i det mørke dype hullet mitt. Her nede finnes få, om noen lyspunkter, og jeg har mistet helt troen på meg selv. Jeg har kastet skygger over meg selv og sinnet mitt. Fortalt meg selv at jeg er verdiløs. At jeg ikke fortjener noe bedre enn dette mørket.
Les også:
Fra VM i konebæring til verdens hardeste skirenn
Grønlandsisen fra øst til vest – et magisk eventyr
Nå kjennes det befriende å få muligheten til å kjenne at kroppen jobber hardt, at sola så vidt har begynt å varme og at dette mestrer jeg! At jeg ikke har mistet alt av det som var meg. At jeg fremdeles vet hvordan jeg slår opp teltet og ordner camp, hvordan jeg kler meg når det er bitende kaldt og hvordan jeg får i meg nok næring. Når jeg er hjemme sliter jeg med å stå opp og gå i butikken, men her ute blant fjellene er ikke det viktig. Her er jeg i mitt ess. Dette er min arena.
Jeg går jevnt mot første sjekkpunkt som er Hellevassbu. Flere av de andre deltakerne spør meg hvordan jeg har det og det gjør meg godt. Jeg føler at vi er en stor gjeng som er på tur sammen over Hardangervidda. Noe av det jeg liker med å gå langt på ski er at jeg ofte kommer inn i en sånn god behagelig flyt der jeg kan koble av tankene for en stund. Flere ganger under løpet kjenner jeg på den følelsen. Det gjør godt å få fri fra tankekjør og bølger av negative tanker som ofte slår meg hardt og brutalt ned i bakken.
Her er jeg i mitt ess. Dette er min arena.
Når jeg kommer til Hellevassbu, er det akkurat blitt mørkt og jeg tar en times pause der jeg spiser litt før jeg går videre. Inn mot neste sjekkpunkt som er Litlos er jeg ganske kvalm, men ellers kjennes kroppen bra. Det er isende kaldt og jeg fyrer opp primusen og varmer meg inne i teltet.
Etter tre timer er jeg glad for at jeg kan pakke sammen og gå videre. Jeg kjenner jeg får masse energi fra den blide gjengen på Litlos som ønsker meg god tur videre. Vel opp bakkene fra Litlos treffer jeg igjen Kine i løypa. Vi bestemmer oss for å gå sammen en stund. Det er hyggelig å gå sammen med noen mens man venter på at sola skal stå opp og varme opp den kalde kroppen.
Det er isende kaldt og jeg fyrer opp primusen og varmer meg inne i teltet.
Akkurat denne morgenen virker det som sola tar seg ekstra god tid før den står opp og timene i mørket går langsomt. Litt ut på morgen kommer vi til sjekkpunktet Viersla. Sola er godt oppe på himmelen nå og livet kjennes enklere. Her skal vi hvile i fire timer før vi kan gå mot mål. Det er deilig å sove noen timer i teltet sammen med Kine mens sola varmer på teltveggen.
Siste etappe til mål vet jeg at kan bli tung, derfor er jeg glad for at Kine og jeg har bestemt oss for å gå den sammen. Vi klarer ikke å holde noe særlig høyt tempo, men vi går jevnt framover og prøver å holde motivasjonen oppe selv om kilometerne snegler seg forbi. Når nedoverbakkene endelig begynner og vi nærmer oss mål klarer vi å øke farten noe. Selv om vi egentlig er konkurrenter, går Kine og jeg sammen over målstreken. Tiden viser 33 timer og 18 minutter.
Helt utrolig, tenker jeg! Følelsen av lykke bobler i meg for første gang på ekstremt lang tid. Akkurat der og da kjenner jeg meg igjen som meg selv og det gir meg masse håp og mot til å fortsette å kjempe mot depresjonen. For det er jeg gjør, hver eneste dag, jeg jobber med meg selv sånn at jeg skal komme meg ut av depresjonen og tilbake til jobb. Og for meg, så innebærer det å jobbe med meg selv blant annet å gå «verdens tøffeste ekspedisjonsrenn».
Selv om vi egentlig er konkurrenter, går Kine og jeg sammen over målstreken.
Følelsen av lykke bobler i meg for første gang på ekstremt lang tid.
Jeg tror ikke det finnes noen enkel forklaring på hvorfor jeg er deprimert, men jeg tror det er et resultat av at jeg over lengre tid har levd på akkord med meg selv. At jeg har fortrengt mine egne følelser, behov og lyster og ikke tatt meg selv på alvor. Derfor tror jeg også at veien ut av depresjoner er å våge å følge mine egne lyster.
Våge å leve ut følelsene mine, både det vanskelige og de gode. Våge å gi uttrykk for mine behov og våge å si hva jeg mener og står for. Og ikke minst, våge å gå ut døra, spenne på skiene og gå «verdens tøffeste ekspedisjonsrenn» uavhengig av hva andre kan komme til å tenke om det.
Les også: