En god mental strategi for å klatre opp en aktiv vulkan midt på formiddagen med et akebrett på ryggen, forteller guiden vår, Rosco Berszac Rama (28), er stort sett den samme man trenger for å klatre opp hva som helst:

Ett skritt om gangen. Det ene beinet fremfor det andre. Nok med vann og hyggelige tanker.

ERFAREN: Guiden vår, Rosco Berszac Rama (28) er en av de mest erfarne vulkansurferne i verden. Foto: Axel Munthe-Kaas Hærland

— Slapp av. Skjer det noe har vi i det minste det raskeste middelet tilgjengelig for å komme oss ned igjen. Cerro Negro, Sentral-Amerikas yngste og mest aktive vulkan, har som regel utbrudd med 15 års mellomrom. Siste gang var 14 år siden.

— Vi venter i spenning om dagen, sier Rosco.

— Heftig, er det ikke?

Hyggelige tanker, altså. Nok av vann. Ett skritt om gangen.

Mens vi fortsatt lever

Sist gang Cerro Negro eksploderte var en traumatisk dag for mange.

Det begynte som en lav rumling rundt Leòn og omegn, men utviklet seg snart til et inferno som sendte lava, aske og kampesteiner over 8 kilometer i alle retninger. Avlinger feilet. Hus ble jevnet med jorden. Buskap lå døde langs veikanten.

At det skjer i dag, forteller Rosco, er heller usannsynlig. At det vil skje veldig snart er derimot garantert.

— Siden 1999 har området blitt rigget opp med seismografer og varslingssystem. Men en vulkan så aktiv som dette er vanskelig å tolke.

INTENS: Turen til toppen er kort, men intens. Selv om utsikten til tider tar pusten fra deg like mye som den halvannen time lange bestigningen, tas de siste skrittene med lettelse. Foto: Axel Munthe-Kaas Hærland

Lokalbefolkningen har gitt Cerro Negro kallenavnet «Djevelens Rygg», av relativt åpenbare grunner.Før det første er den varm. På overflaten er bakken som nybakt loff mot fingertuppene. Grav en centimeter eller to under grusen og asken, derimot, og temperaturen minner mer om en stekeplate på full guffe.

I dag har 18 menn og kvinner meldt seg opp for å bestige Cerro Negro (oversatt som «Den Sorte Bakke»), for å delta i en av verdens yngste og heftigste sporter. Vulkansurfing.

På grunn av konsistensen på grusen og den relativt enkle turen til toppen er dette det eneste stedet i verden hvor noe slikt er mulig.

På bare åtte år har vulkansurfing blitt erklært av internasjonal presse som en av tingene man bare «må» gjøre før man dør, (eller «fortsatt lever», som Rosco liker å kalle det).

Sett bort ifra den åpenbare «å-ha-gjort-det-faktoren», handler vulkansurfing først og fremst om en ting. Fart.

Alt som trengs er en viss grad av dumdristighet

Den nåværende rekorden, 93 hårreisende kilometer i timen, ble satt tidligere i år, av en spinkel amerikansk tenåringsgutt med nylig unnagjort stemmeskifte og null erfaring.

— Hver dag håper jeg på noen som bryter 100-merket, sier Rosco, som selv har en personlig rekord på rundt 78 kilometer i timen.

— Alt som trengs er en viss grad av dumdristighet.

Madrasser og kjøleskap

Det hele begynte da en australsk brettfanatiker ved navn Darryn Webb slo seg ned i Leòn - en av Sentral-Amerikas best bevarte byer fra kolonitiden - det siste stoppet på en lang og retningsløs vandring i Sentral-Amerika.

Kort tid etter ankomst ble han tipset om en vulkan hvor unge menn i lang tid hadde klatret opp og løpt ned igjen i stor fart.

I ukene og månedene som fulgte, returnerte Darryn gang på gang med pick-up trucken full av potensielle fremkomstmidler. Alt fra surfebrett til snowboard til gamle kjøleskap og madrasser ble satt på prøve.

BRETTET: Selv om vulkansurfing er en uvanlig sport, er fremkomstmiddelet alt annet. En flat planke med metallstriper naglet i bunnen er alt som skal til. Foto: Axel Munthe-Kaas Hærland

— Det meste han tok med ble kvernet til fillebiter av grusen før han nådde bunnen, forteller nåværende leder for Bigfoot Volcano-Boarding, Breno Eduardo Melo de Oliviera.- Han skjønte etter hvert at den perfekte løsningen måtte bli noe billig og enkelt. Noe som kunne bli skiftet ut hyppig.

Resultatet av det Breno spøkefullt kaller for «mange måneder og millioner av dollar i utviklingsmidler» er det hver og en av oss nå gjør klar for å skyve utfor stupet.

En halvannen meter lang kjelke. Topplokk i tre. Bunn av metall. En taustump for styring. Enklere blir det ikke.

Siden 2005 har rundt 15.000 mennesker akt ned Cerro Negro, og pågangen viser ingen tegn til å stagge. Breno sier mye av appellen ligger i hvor tilgjengelig vulkansurfing er for vanlige mennesker.

Smerte er midlertidig

Etter halvannen time når vi toppen: andpustne, utmattede og stumme av beundring. Halve opplevelsen i bestigelsen ligger nemlig i utsikten.

Bare ikke brems med hendene

Det er vanskelig å forklare akkurat hvordan, men himmelen virker større her enn andre steder, som om vi ser verden reflektert i baksiden av en gigantisk spiseskje.

FARTSMÅLER: For hver vulkansurfer som rutsjer ned Cerro Negro, måles og loggføres farten. Raskeste deltager blir den heldige vinner av en kvelds gratis opphold på et nærliggende hotell ved stranden. Foto: Axel Munthe-Kaas Hærland

På skulderen har vi hver vår sekk, pakket med toppmoderne beskyttelsesutstyr. En signal-oransje kjeledress, tidligere eiendom av Nicaraguas fengselssystem, samt et par laboratoriumbriller.— Ikke vær redd, forteller Rosco, til et par som svetter ved synet av den rundt 40 graders bratte løypa.

— Ingen har noensinne blitt alvorlig skadet.

— Alvorlig?

— Bare ikke brems med hendene.

Ved første øyekast virker vulkansurfing enkelt. Plasser rompa på brettet, lukk øynene og sett utfor. Det er derimot en metode til galskapen.

Rosco forklarer:

— Viktigst av alt er å holde føttene oppe. Det som gir brettet fart er en liten remse av glatt plast på baksiden. Lar man denne gjøre jobben skal dere ikke se bort fra at en av oss slår rekorden i dag.

En etter en forsvinner de over stupet, stadig skrumpende flekker av oransje i et hav av grått. Snart er det min tur. Langt der nede kan jeg skimte Jorgè med fartsmåleren. 93 kilometer i timen. Hvor vanskelig kan det være?

— Slapp av, sier Rosco.- Det er over før du vet ordet av det.

Er det én ting som raskt blir tydelig - når jeg setter snuten mot avgrunnen og gir etter for tyngdekraften - er det at vulkansurfing er langt fra en elegant sport. Først og fremst er det intenst.

Grus og aske treffer deg konstant i ansiktet. Lyden er øredøvende. I tillegg går det fort. I mitt tilfelle - for fort.

— Hold føttene oppe, sa Rosco.

— Og hva enn du gjør, ikke brems med hendene.

UNNA VEI: Plasseres rumpa riktig, kan høy fart oppnås fra toppen av. Skal du derimot slå rekorden på bort imot 100 kilometer i timen, kreves også fryktløshet. Foto: Axel Munthe-Kaas Hærland

Så jeg setter føttene ned og bremser med hendene. Jeg ender opp halvveis i løypa, med ansiktet fullt av støv og håndflater som kjøttdeig.Det er en nydelig stillhet her, nok til å høre blodet banke mot tinningen. Fra bunnen av vinker de overlevende oppmuntrende.

Jeg vet ikke hvordan det skjer, men jeg klarer å komme opp til 69 før jeg til slutt når bunnen – bare fem kilometer i timen under Canadiske Marie-Claude Renè (23), som blir dagens vinner.

— Jeg satte beina i bakken, sier hun.

— I morgen holder jeg dem oppe.

På veien tilbake drikkes det øl. Med håret fullt av aske og en metallaktig smak av blod i munnen er det bare en tanke som sitter i hodet. Noe Rosco sa halvveis til toppen.

- Du kan ende opp ruinert, lemlestet og i fengsel, sier han.

— Men du vil fortsatt ha akt ned en aktiv vulkan. Det er noe ingen kan ta vekk fra deg.