LUKE ROCKHOLD sitter overskrevs på mesteren Chris Weidman. Han har på seg en tomme tykke hansker og hamrer løs. Ansiktet til Weidman ligner mer og mer på en kjøttkake. Til slutt blir han berget av gonggongen. Kommentatorene er i fistel, publikum i ekstase.
Hjemme i Norge følger stadig flere fans med via TV og PC. Mixed Martial Arts (MMA) og sportens største forbund UFC er i ferd med å bli stuerent. Det skrives stadig mer om det i mediene, og sportens mest oppsiktsvekkende øyeblikk refereres på TV 2 — kanalen som sender stevnene på sin betalingstjeneste Sumo.
Store penger innen UFC:
Denne mannen tjente 3,6 mill. per sekund!
LA MEG RASKT sette deg inn i sportens natur: To topptrente atleter møtes i et bur. Buret er først og fremst der for å forhindre kamphanene (eller hønene) å ramle ned fra ringen og slå seg. Slag, spark, albuer og knær anvendes for å vinne. Albuer mot hodet er tillatt. Knær mot hodet er tillatt.
Det er fullt ut akseptabelt å slå noen som ligger nede, det er til og med å anbefale. Da hindrer man motstanderen i å komme seg på beina. En rekke ulike grep er perfeksjonert. Slik kan man strupe motstanderen til de a) mister bevisstheten eller b) gir opp ved å klappe tre ganger på motstanderen eller i gulvet.
Man kan låse armer og bein for på den måten å gi motstanderen valget mellom å gi opp eller å pådra seg alvorlige leddskader eller brudd. Ved flere anledninger har både armer og bein blitt brukket for åpent kamera. Da stoppes kampen. En mer vanlig måte å vinne en kamp på, er så slå/sparke motstander i ansiktet til vedkommende faller i canvasen. Deretter fullbyrdes angrepet med å hamre så mange ganger mot motstanders hode som man rekker før dommeren rekker å stanse kampen.
Brækhus ber kulturministeren «sette ned foten»
BRUTALT? Sportens forkjempere mener ikke nødvendigvis det. De sammenligner med boksing, andre kampsporter eller ishockey, for del del. Sporten er relativt fersk, og selv om den amerikanske legeforeningen skarpt advarer mot skadevirkningene, har man ennå ikke en databank som i proffboksing, for eksempel.
Det er åpenbart for meg at MMA er potensielt skadelig for utøverne, samtidig er det noe som gjelder mange idretter. Boksing er dokumentert livsfarlig. MMA er det samme, så langt har fire utøvere omkommet som følge av skader pådratt seg i et bur. Det er senskadene man mangler nok data til grundig å kunne dokumentere. Trolig vil de vise omtrent de samme resultater som i proffboksing: En massiv overrepresentasjon av hjerneskader. UFC er blitt en multi-millard business. Topputøverne tjener titalls millioner kroner per kamp. Sirkuset rundt er velregissert og gjennomamerikansk. Utøverne byr på seg selv på direktesendte pressekonferanser og UFC er mestere i å promotere sine utøvere og TV-profiler gjennom sosiale medier. MMA blir kalt verdens hurtigst voksende idrett, og det merkes også i Norge. Her er foreløpig ikke stevner tillatt, men MMA-klubber popper opp rundt det ganske land.
Ødela øret på vei mot amerikansk superliga
DET ER omtrent nå jeg skal heve min moraliserende pekefinger. Er dette greit? Er det i orden? Fortjener denne formen for TV-underholdning, denne formen for, riktignok, regulert vold å bli stueren? Stortinget mener nei, men samtidig har de tillatt proffboksing på norsk jord.
Forklaringsproblemet er åpenbart — med mindre man inntar et grunnleggende moralsk standpunkt. Standpunktet vi husker fra skolegården: Det er ikke greit å slå noen som ligger nede. Problemet er når dette tydeligvis gammeldagse ordtaket møter et like utdatert et: Er man med på leken, må man tåle steken .
VEL, jeg tåler ikke steken. Jeg er ikke med på leken.