RIO DE JANEIRO: I halvannet år mer eller mindre sengeliggende på grunn av sykdommen ME, som kan være vanskelig å diagnostisere. Tenåringen kunne sove ett døgn i strekk. De gangene hun orket å bruke et par timer foran datamaskinen, var det spill hun brukte tiden på. Ellers var det lite lyd og lys. Hvis hun orket å høre på musikk, valgte tenåringen mørke toner.

— Jeg kunne blitt avhengig av spill, ler den snart 23 år gamle utøveren fra Nannestad.

Hun er glad for at hun i alle fall kunne dra nytte av spillverdenen, det å posisjonere seg, vite hvordan man skal vinne, slå til i rett øyeblikk. World of warcraft syntes hun var engasjerende.

Senere, da hun var kommet på bena igjen, var det spillets verden som ga enda flere positive utslag.

— Jeg møtte samboeren min der. Etter en stund med spill spurte han hva jeg drev ned. Jeg er på landslaget i taekwondo, sa jeg. Svaret var: Du tuller. Han måtte google meg for å finne ut at det var riktig, sier hun.

For tankene som hele tiden kvernet i hodet hennes i den tunge tiden, var at hun skulle tilbake.

— Jeg har alltid vært litt "dum". Jeg bruker ikke tid på noe som stjeler energi. Derfor visste jeg at det måtte bli lys til slutt. Det at jeg har vært gjennom såpass mye fra jeg var liten, har gitt meg andre holdninger. Sykdommen har gitt nytt perspektiv. Den dag i dag er jeg takknemlig for at jeg var syk. Jeg ser ting annerledes.

— Langtidsskade eller motgang vil jeg aldri bry meg om fordi jeg vet at jeg aldri vil havne så langt nede igjen som jeg var. Det var tunge stunder. Jeg følte alt håpløst. Jeg hadde ikke lyst til noe mer, men jeg fikk hele tiden oppmuntring av mor og far, mye støtte hjemmefra. Igjen var jeg litt "dum". Jeg tenkte: "Ja, jeg får bare holde ut". Jeg visste ikke bedre, sier Skaar.

Senere har hun lært mye om seg selv.

— Jeg har funnet ut hvor enkelt hjernen kan svitsje over. Det er bare å justere litt, smiler psykologistudenten.

Ble inspirert av sølvvinner

Dette skjedde da hun var 15–16 år. På den tiden var det OL i Beijing. Nina Solheim kom til finalen og tok sølv.

— Det var så motiverende. Hvis jeg ble frisk var det bare én ting jeg skulle. Jeg hadde aldri hatt noen idealer, men hun var et forbilde. I dag jobber Nina i Smart karrière og følger meg opp, sier det norske OL-håpet.

Tina Røe Skaar er i Rio. Hun klarte det i OL-kvalifiseringen i Istanbul i januar. For da hun ble erklært frisk etter å ha vært med på omdiskuterte «Lightening process», var det tilbake til treningshallen igjen. Pappa pilot Espen sto klar til å ta henne med på stevner i utlandet, mens mamma Tone passet på småsøsknene og holdt fortet på hjemmebane. Også trener Inge Gamli fulgte henne opp, hjemme og borte, og ble en verdifull støttespiller.

Ble holdt igjen av mor og far

Pappajenta prøvde både sang og ballett, men da hun var med faren som trente squash, så hun sitt snitt til å titte på dem som drev med den tøffere sporten taekwondo like ved siden av. Hun maste om å få begynne der, men fikk ikke lov.

— Jeg har aldri skjønt hvorfor foreldrene mine holdt meg igjen. "Du hadde jo barneepilepsi", sa de. Jeg hadde fortrengt det. De var redd for meg. Jeg var et slitsomt barn.

- På hvilken måte?

— Jeg forsvant fort ut. Det var ikke mulig å ha kontroll på meg. Jeg var alltid uforsiktig og hardhendt, jeg ødelegger ting. Det var vel kanskje derfor at jeg så gjerne ville begynne med kampsport. Jeg tenkte at her kan jeg være.

Den som tror at kampsport er slåssing, tar veldig feil. I den idretten lærer man ydmykhet, disiplin og respekt.

— Første bud hvis noen er ute etter deg er å løpe og komme seg unna. Ikke slåss, sier OL-utøveren.

Sporten har formet henne. Hun fikk anerkjennelse eter hvert som NM-titlene kom. Hun som var guttejente og ikke brukte sminke eller fulgte moten, som ble mobbet i ungdomsskolen, overvant de problemene. Tiden da hun ble fryst ut av egne venninner, da hun i friminuttene gikk på do og gråt, og det ikke var noen å få trøst av, har gjort henne hardhudet. Hun står imot det meste nå.

— Det er så veldig klikkaktig på skolen. Det ble visket om meg i gangene. På bussen hjem satt jeg alene.

— Jeg gidder ikke å bruke energi på det i dag. Noen av mine beste venner har jeg fra idretten.

Slår ham fortsatt

De høye sparkene er hennes varemerke. Spillverdenen er også full av kvinner som sparker hardt og slår tilbake.

Nannestad-jenta kom med på satsingen til Norges Kampsportforbund for drøye tre år siden. De som ville være med måtte flytte inn i samme hus, noe hun ble glad for. Den nye landslagstreneren David Cook ledet gjengen til mange gode resultater. OL-plass ga beskjed om at det nytter.

Nå har Norges beste flyttet ut av huset, og inn i leilighet sammen med kjæresten Daniel Hegge Thorvaldsen. Han er mosjonist, og synes det er artig å spille fotball.

— Jeg traff ham da jeg spilte spill: X-box. Jeg fant glede i den virtuelle verden da jeg ble syk. Det er veldig kontrast til der jeg er nå, sier hun.

Paret spiller fortsatt på datamaskinen. Tina Røe Skaar klarer ikke å legge fra seg vinnerinstinktet sitt:

— Jeg slår ham fortsatt.

Konkurransen starter lørdag klokken 17.00.