I 2014 var det fortsatt sånn at ca. 40 prosent av videregående skoleelever mottok grunnstipend. Alle burde skjønne at det ikke er rimelig. Det er rett og slett ikke slik i Norge at 4 av 10 elever kommer fra økonomisk vanskeligstilte familier. Den gamle ordningen favoriserte sågar ungdommer med skilte foreldre. Tidligere var det nemlig slik at dersom foreldrene dine bodde fra hverandre, ble stipendet beregnet kun ut ifra inntekten til den av foreldrene du bor med. Det gav mange rare utslag.

Luksusforbruk

Begge foreldre har etter barneloven ansvar for å forsørge sine barn til de har fylt 18 år. Det er uavhengig av hvor barna bor. Har den av foreldrene du ikke bor med god inntekt og kanskje også ny samboer eller ektefelle med god inntekt i tillegg, hadde det ingen betydning for om du ble regnet som økonomisk vanskeligstilt eller ikke. Vi kunne flere ganger lese om ungdommer som fikk tusenvis av kroner utbetalt i året fra staten som de brukte på klær, sminke, syden-turer og Louis Vuitton-vesker. Det er helt bak mål at staten skal finansiere luksusforbruk til de som allerede har nok.

Den nye endringen har ført til at ca. 12 % av elever på videregående mottar grunnstipend, mot 40 % tidligere. Disse mottar til gjengjeld mer. Den maksimale stipendsatsen er økt fra i overkant av 2000 kr i måneden til litt over 3000 kr. Det betyr at de elevene som trenger grunnstipendet aller mest, vil motta ca 10.000 kr ekstra i året. Da ordningen ble innført fra og med skoleåret 2003-2004 under Bondevik II-regjeringen, hadde den som intensjon å utjevne økonomiske forskjeller og gi alle like muligheter til utdannelse. Det skulle etter hvert vise seg at ordningen ikke fungerte etter sin hensikt, og de rødgrønne gjorde lite (både SV og Arbeiderpartiet støttet imidlertid endringen i sine alternative statsbudsjetter). Regjeringen gjør grunnstipendet nok en gang til et godt sosialpolitisk verktøy, ikke en storstilt sløsepost på statsbudsjettet. Det er jeg glad for.

Faller utenfor

Som med alle andre ordninger er det noen som faller utenfor. Det gjelder imidlertid de aller færreste. Det er imidlertid beklagelig, og man burde forsøke å fange opp også disse tilfellene. Prinsippet må alltid være at de som har minst skal få mest, mens de som har mye skal klare seg selv. Staten hverken skal eller kan være alt for alle, men stille opp til enhver tid for dem som trenger det aller mest.