Leif-Aage Tønnessen

Det regnes som begynnelsen på det armenske folkemordet i Tyrkia, skjønt trakasseringene hadde begynt minst 50 år tidligere. Men hele Europa sviktet, av hensyn til sine økonomiske interesser. Og sviket varer ved, også fra Norges side, som ikke vil anerkjenne dette som folkemord. På tross av at nordmenn som Bodil Biørn og Fridtjof Nansen hører til de høyest elskede og mest ærede navn i Armenia, vil vår statsminister ikke reise til Jerevan for å delta i 100-årsmarkeringen 24. april. Fordi «Norge ikke vil ha en mening om det var et folkemord», heter det. En slik holdning er en usalig blanding av uvitenhet (villet?) og feighet.

Norsk anerkjennelse

Selv tok jeg opp spørsmålet om norsk anerkjennelse av folkemordet i en e-post til Utenriksdepartementet og Stortingets utenrikskomité 16. mai 2011. Fra Utenrikskomiteen hørte jeg intet, men fra UD fikk jeg svar 20. mai. Et oppsiktsvekkende svar:

UD innvender «at FNs folkemordkonvensjon er fra 1948, og at det kan gjøres gjeldende prinsipielle motforestillinger mot å anvende et spesifikt rettslig begrep definert i en konvensjon (her: «folkemord«) om historiske begivenheter som fant sted før den aktuelle konvensjonen ble vedtatt. Også om man godtar at FNs folkemordkonvensjon kan anvendes om begivenheter som fant sted i 1915-1917, kan det være forskjellige meninger om hvorvidt disse begivenhetene tilfredsstiller de kriterier konvensjonen stiller opp for at noe skal kvalifisere som ’folkemord’.»

Absurd tankegang

Hva slags resonnement er dette? Skal man først finne på et begrep i løse luften, og så se om det kan inntre noe som passer til begrepet? Tankegangen er absurd. Verre er likevel den faktiske uvitenheten som argumentet avslører: Raphael Lemkin, som utformet folkemordbegrepet, har uttalt at grunnlaget for hans definisjon var folkemordet på armenerne og det jødiske holocaust. Det armenske folkemordet er altså selve ur-folkemordet . Hvordan kan det da være tvil om «hvorvidt disse begivenhetene tilfredsstiller de kriterier konvensjonen stiller opp for at noe skal kvalifisere som «folkemord«»? Det er også verd å merke seg at begrepet var et premiss i Nürnberg-dommene i 1945, 3 år før FN vedtok folkemordkonvensjonen. UDs argument er derfor ikke bare absurd, det er kunnskapsløst og uhistorisk.

Normaliseringsprotokollen

UD viser også til normaliseringsprotokollen av 10. okt. 2009: «Fra norsk side anser vi at fortolkningen av de tragiske hendelsene omkring 1915 heller bør overlates til historikerne enn til politikerne. … Protokollene la bl.a. opp til å nedsette en felles historikerkommisjon som skulle granske disse historiske spørsmålene. … Det er uvisst hvilken innvirkning det ville ha på utsiktene til en videre armensk-tyrkisk normaliseringsprosess om det i flere land nå skulle bli vedtatt uttalelser som tar stilling til folkemordspørsmålet.» Men situasjonen omkring disse protokollene er mer sammensatt enn UD gir inntrykk av. Blant annet var henvisningen av saken til historikerne nettopp en av grunnene til at prosessen stoppet opp. Det trengs ikke flere historikere, nå må politikerne på banen, er Armenias standpunkt. For saken er jo mer enn godt nok historisk belyst. Her kan en vise til uttalelser fra International Association of Genocide Scholars, fra Elie Wiesel og hans grupperinger, for den saks skyld også dokumentasjonen fra ovennvnte sykepleiemisjonær Bodil Biørn. (Se min kronikk i Vårt Land 19.12.2011: «I skyggen av Nansen: En filantrop fra Kragerø», eller Jahn Otto Johansens nylig utgitte bok «Folkemordet på armenerne». )

22 land har anerkjent folkemordet

Endelig skriver UD: «Det bør også nevnes at mange av de uttalelser som i andre land er vedtatt om dette spørsmålet, ikke kan tilskrives vedkommende stat eller regjering, men er vedtak gjort f.eks. av organisasjoner, delstatsforsamlinger eller enkeltkomiteer i parlamenter. Slike uttalelser er ikke nødvendigvis representative for synet til vedkommende lands regjering.» Det er 22 nasjoner som for tiden (2014) har anerkjent folkemordet. Blant internasjonale organisasjoner kan nevnes Europaparlamentet. Senest nå i påsken pådro Paven seg Tyrkias raseri av samme grunn. Av de mer enn 60 delstatsforsamlingene som har gjort slikt vedtak, er hele 44 av USAs 50 delstater. I tillegg brukes begrepet i en lang rekke offisielle dokumenter i USA, og USAs utenrikskomité anerkjente folkemordet så sent om i 2010. 3 år tidligere var det like før også Kongressen gjorde slikt vedtak, men da utenriksminister Condoleezza Rice og Robert M. Gates hevdet at det kunne skade USAs interesser i området, ble prosessen stanset.

Norge er en selvstendig nasjon. Bare internasjonal opinion kan tvinge Tyrkia til en sannferdig historieorientering. Denne opinionen bør Norge nå bli en del av!