For noen uker siden ble Norway Cup avsluttet. Årets store cupbombe var at et lag bestående av gategutter fra Pakistan vant bronse i klassen 15— 16 år. Mange har kanskje ikke helt oppfattet rekkevidden av prestasjonen, men Pakistan er ikke akkurat kjent for å fostre frem fotballtalenter. For sporten iengasjerer ikke de store massene. I Pakistan spiller man landhockey, cricket og squash. Det er disse sportsgrenene man forbinder med Pakistan i internasjonal sammenheng og som har mange unge utøvere.

vignett svensken qaisar mahmood.jpg

Men selv ikke her kommer talenter fra den store fattige arbeiderklassen. Pakistan er et ekstremt økonomisk og religiøst segregert samfunn. Sosial mobilitet er fraværende og et menneske som blir født fattig, dør like fattig. At noen pakistanske ungdommer fra gaten lykkes i å utvikle et stort nok talent til å komme på seierspallen, er derfor en prestasjon som nesten kan sammenlignes med menneskets første skritt på månen.

— Integrasjon er en prosess og det handler om måten hun forholder seg til det nye landet på.

28. juli hadde Aftenposten et intervju med Tina Shagufta Kornmo, personen bak innsamlingen som gjorde det mulig for de fattige barna å kunne leve ut drømmene sine.

I intervjuet spør journalisten: « Du er gift med en nordmann og har Kornmo til etternavn. Er du Norges mest integrerte innvandrer ?«

Tinga Shaufta Kornmo svarer at det ikke kommer an på navnet. Integrasjon er en prosess og det handler om måten hun forholder seg til det nye landet på, noe hun har utviklet fra barnsben av til hun nå er voksen.

Jeg vet at intervjuet var tenkt å være en hyggelig og lett samtale over en kopp kaffe. Journalisten som stiller spørsmål har etter alt å dømme de beste intensjoner og vil trolig fremstille Kornmo og fotballaget fra Pakistan fra sin beste side. Men det er noe som skurrer med journalistens verdensbilde i måten spørsmålet blir stilt på.

Integrasjon oppfattes som en skala som man kan gå opp og ned på avhengig av hvor mange poeng man kan oppnå. Jobb, 2 poeng. Språk, 1 poeng. Gå på tur, 3 poeng. Vifte med norske flagg 17. mai, 4 poeng. Og å være gift med en ekte nordmann og ha et norskklingende etternavn, 10 poeng.

Bak ideen om integrasjon finnes en mental forestilling om en norm, en naturlig tilstand som man skal oppnå for å kunne agere normalt, naturlig. Og selv om man som utenlandsfødt oppnår alle rettigheter, blir man fortsatt en dårligere kopi av originalen, en integrert innvandrer og ikke en nordmann.

Nei, Sverige er ikke noe bedre. I det svenske samfunnet jager man også etter svaret på hva som skal til for å få innvandrerne integrert i samfunnet. Gjennom årene har det gått i bølger hva som er blitt ansett som nøkkelen som skal åpne døren til Sverige for innvandrede personer. Noen ganger er språket blitt sett på som viktigst, noen ganger representasjon i våre demokratisk valgte forsamlinger, og noen ganger deltakelse i kulturlivet gjennom ringdans og matlaging.

Akkurat nå er det tilgangen på en jobb som blir sett på som nøkkelen som skal åpne perleporten til Sverige.

Nå kan man spørre seg om hvis integrasjoner er lik det å ha en jobb, kunne snakke språket eller være gift med en Kronmo eller Andersson, hvorfor er det så mange av oss mørkhårede som til tross for dette ennå ikke føler oss delaktige i våre nye hjemland? Til tross for at vi har et arbeid kan vi oppleve diskriminering når vi går på puben, søker på ny jobb eller møter rettsvesenet.

Jeg kjøper at jobb og det å kunne kommunisere er viktige forutsetninger for såvel innfødte som utenlandsfødte for å kunne være delaktige i samfunnet. Men det er ikke en garanti for at man ikke skal føle seg utenfor eller bli møtt med diskriminerende oppførsel.

Jeg tror at den viktigste nøkkelen til å få et samfunn der alle har en demokratisk plass er at vi må endre syn på hva som er integrasjon. Det er ikke beskrivelsen av et enkeltindivids prosess, men samfunnets prosess med å innlemme hele sin befolknings behov om forutsetninger. Integrasjon handler om at det er samfunnet som skal tilpasse seg den befolkningen det har til enhver tid.

Ikke innvandreren som skal tilpasse seg nordmannen eller omvendt. Norge (ja, til og med Sverige) må rett og slett rustes for å møte en befolkning som preges av et mangfold av livsstiler, livsideal og bakgrunner.

Dessverre er journalisten som intervjuet Tina Shagufta Kronmo ikke alene som å tenke at integrasjon handler om at innvandrede personer og deres barn skal omformes for å passe inn i det norske samfunnet. I stedet for å assimilere innvandrere vil man i stedet integrere dem. Språkbruken har endret seg men holdningene er fortsatt de samme.

Så lenge som integrasjonen oppfattes som innvandrernes reise inn i det norske, og ikke samfunnets tilpasning til befolkningen , kommer personer som Tina Shagufta Kornmo til å bli oppfattet som noe vesensforskjellig fra resten av nordmennene Vi får et «vi og dem»-tankesett som verken det svenske eller det norske samfunnet har godt av.

  • Akkurat nå er det tilgangen på en jobb som blir sett på som nøkkelen som skal åpne perleporten til Sverige.

  • Norge (ja, til og med Sverige) må rett og slett rustes for å møte en befolkning som preges av et mangfold av livsstiler, livsideal og bakgrunner.