Anders Pamer, sportskommentator i Bergens Tidende. Foto: Jan M. Lillebø

Min kommentar om burslåssing, eller mixed martial arts (MMA), har skapt debatt. Artikkelen har blitt imøtegått på en rekke arenaer, også her i BT. Senest av Andreas Roaldsnes, som arbeider med å skrive om sporten for VG og MMA-revyen.Roaldsnes argumenterer i sin artikkel for at MMA ikke er vold, men derimot en flott og sunn idrett. Videre synes han å mene at debatten rundt sportens legitimitet er en generasjonskløft og at tiden arbeider for aktivitetens tilhengere.

JEG HAR SETT en hel del burslåssing. Litt for å prøve å forstå fenomenet, litt fordi sporten aktiverte en viss fascinasjon av meg. Som så mange andre opplevde jeg først ren vemmelse, senere en viss beundring for de fysiske prestasjonene inne i buret. Jeg tror jeg må ha sett 200 kamper, jeg har ikke ført regnskap.

Jeg har sett Tim Sylvias arm brekke, jeg har sett Anderson Silvas bein brekke og henge og dingle som en pølsekveil. Jeg har sett utøvere miste bevisstheten, en av dem var så uheldig at han hadde tungen mellom tennene da han ble utsatt for en kvelning. Tungen holdt på å falle av.

Jeg har også sett ryddige dommere som har stanset kamper på riktig tidspunkt, topptrente utøvere som har vist fair sportsånd, helt vill akrobatikk og stort mot.

Jeg er ikke i tvil om at dette er regulert vold. Jeg er heller ikke i tvil om at dette er alt annet enn sunt. Jeg skal prøve å begrunne, og jeg starter med sunnheten:

DET ER BEVISELIG usunt å bli slått i hodet. Det har en lei tendens til å føre til hodeskader, og det er på denne bakgrunn at den amerikanske legeforeningen anbefaler at proffboksing og MMA bør forbys.

MMA-forkjempere argumenterer med kortere kamper, mindre kraft, færre slag og et par andre momenter for å hevde at det er mindre farlig enn proffboksing. Det er mulig. Jeg avviser ikke det, også boksing er en ytterst farlig idrett. Men jeg tror man skal legge bort argumentasjonen om at dette er sunt. Det er sunt å holde seg i form, det er sunt å trene styrke og bevegelighet. Det er ikke sunt å bli slått eller sparket knockout.

Debatten startet etter denne kommentaren.

SELV OM DET er frivillig å utsette seg for faren og volden, mener jeg MMA bidrar til å normalisere og legitimere grov vold. I det seneste stevnet slo Conor McGregor José Aldo i bakken.

En blind kunne se at Aldo var alt annet enn bevisst – McGregor bøyde seg over ham og hamret ham ytterligere to ganger i hodet. Det kaller jeg overdreven vold, og jeg synes det er moralsk grenseoverskridende.

Det finnes en del andre elementer ved MMA jeg finner forkastelig, blant annet kvelningene. Joda, jeg vet at en giljotinkvelning eller en «rear naked choke» gjort av profesjonelle på profesjonelle er bortimot ufarlig. Men kvelning mot bevisstløshet, med blå ansikter, tungen i klem og så videre – det er problematisk for meg likevel.

For det er vold, det symboliserer vold og livsfare og da vrenger det seg i meg når en hel arena hyler av eufori når det skjer. Og merk: Disse kvelningene har et gyselig skadepotensiale når det nå blir slik at også barn skal etterape stadig mer stuerene idoler.

Roaldsnes kommer med en rekke definisjoner på vold. Han nevner ikke Verdens Helseorganisasjon sin. Den lyder omtrent slik: «Tilsiktet bruk eller trusler om bruk av fysisk eller annen makt mot seg selv, en annen person, grupper av personer eller mot et samfunn, der slik maktbruk resulterer eller kan med stor sannsynlighet resultere i fysisk skade, død, psykisk skade, feilutvikling eller nød». Er ikke MMA vold, vet jeg knapt om noe som er det.

BOKSING ER OGSÅ farlig, boksing er også vold. Hadde boksing blitt oppfunnet i går, hadde jeg garantert ikke omfavnet det. Men boksing er en gammel sport, og vi er kjent med den.

Som i MMA verner også boksedommerne forsvarsløse utøvere. Man stanser dessuten når en annen utøver blir slått i bakken. Her går det en grense hos meg. For vi må sette en grense et sted. Hvor skal kampsportverden gå om vi ikke gjør det, hva blir det neste ekstreme etter MMA? Jeg tror ikke vi vil vite det, og derfor er det like greit å ta debatten nå. Så får jeg heller som 36-åring for første gang finne meg i å befinne meg på den gamle siden av generasjonskløften.