For mer enn 750 år siden ble alliansen mellom det spanske og norske kongehus beseglet med bryllup i Spania, etter frieri i Randesunds skjærgård. Der møtte den spanske delegasjonen kong Håkon Håkonsen i 1256. En forklaring på ekteskapet kan være at den spanske kongen, Alfonso 10., ønsket å bli tyskromersk keiser, og så en god allianse med den norske kong Håkon Håkonsen, som var en mektig hersker.
Hun døde som 28-åring og ble gravlagt i den lille byen Covarrubias i 1262. Prinsesse Kristina av Tunsberg ble født i 1234. Sturla Tordsson skriver at kong Håkon ga datteren i medgift så mye gull og brent sølv, hvitt og grått pelsverk og andre kostbarheter at ingen hadde hørt at en kongsdatter fra Norge hadde fått større medgift før. Da hun dro til Spania som 24-åring, hadde hun med seg hun det største følget som til da skal ha reist fra Norge i fredstid.
Men Kristina fikk bare fire år i Spania før hun døde som 28-åring og ble gravlagt i den lille byen Covarrubias i 1262. Camino de San Olav, Olavsveien, forbinder storbyen Burgos med kapellet hennes i den lille spanske byen hvor hun ligger begravet. Det er en tur på seks mil når man vandrer den som pilegrim.
Dag nr. 1. Med sekk på ryggen og gode sko starter jeg fra Burgos i Nord-Spania. Byen ligger langs den berømte Camino de Santiago de Compostela. Mer enn 30.000 pilegrimer fra hele verden passerer gjennom Burgos hvert år. Min pilegrimsled begynner ved ”stemplingsstasjonen” deres, som ligger like ved den mektige Burgos-katedralen. Men, i motsetning til deres camino som fortsetter vestover, skal jeg sørover. Målet er sarkofagen til prinsesse Kristina i St. Olavs-kapellet i den lille, vakre middelalderbyen Covarrubias. Kristina ønsket seg et kapell til ære for Olav den Hellige i bryllupsgave. Hennes mann don Felipe lovet henne kapellet, men ønsket ble aldri oppfylt. Først i 2011 ble kapellet høytidelig åpnet, i nærvær av både spanske og norske myndigheter.
Det er mulig å gå de seks milene i løpet av en helg, men mange velger å bruke litt flere dager — det er mange inntrykk som skal fordøyes underveis.
På turistkontoret i Burgos får jeg all informasjon jeg trenger - brosjyremateriell foreligger både på spansk, engelsk og - norsk. For dem som vil ha et pilegrimsdokument som bevis på sin dannelsestur, finnes det stemplingsstasjoner underveis. Kortet får du også på turistkontoret i Burgos.
En reise er en pilegrimsreise når reisen har et hellig mål. Fenomenet er kjent fra de aller fleste religioner og kulturer. I Europa var tradisjonen i ferd med å dø ut, men de siste 30— 40 årene har den fått nytt oppsving. Det religiøse aspektet er kanskje ikke lenger like fremtredende, men en vandring i landskap gir uansett tid til opplevelser og tanker. Og ro.
Snaue to kilometer fra katedralen i Burgos er det slutt på bebyggelsen, og det vidstrakte og relativt flate landskapet bølger seg utover i alle retninger. Jeg befinner meg på det enorme platået som dekker nesten halvparten av Spania, La Meseta. Foran meg slynger stien seg langs mosegrodde steingjerder. Et par steder står det bord og benker for slitne bein. Jeg passerer flere fontener med drikkevann. Kaldt, frisk og helt ufarlig.
Den første dagen har jeg tatt mål av meg til å gå 18 km. I Modúbar de San Cibrian skal det være både spise— og overnattingssteder.
Etter cirka fem kilometer kommer jeg til den første - og største - av i alt 11 små landsbyer jeg skal passere før jeg er fremme. Det er snart siesta, og barer og kafeer er i ferd med å fylles opp av høylytte spanjoler. Cardeñadijo forsyner store deler av Spania med det som skal være verdens beste blodpølse, bestående av svineblod, svinekjøtt, løk, krydder og ris. Selv velger jeg en sandwich, bocadillo, med ost, tomat og serrano-skinke, rikelig dynket med olivenolje. Livet føles godt!
Den første dagen har jeg tatt mål av meg til å gå 18 km. I Modúbar de San Cibrian skal det være både spise- og overnattingssteder. Jeg kommer fram mens sola ennå står høyt, beina stadig er lette og omgivelsene stadig like vakre.
Dag nr. 2. Jeg ligger i mørket og lytter etter lyder av en ny dag. Inntrykkene fra i går er mange; vakre kirker, små, koselige barer, pratsomme spanjoler. En gammel kvinne som vinker fra et åpent vindu. Slitne bein og god middag sammen med andre pilegrimer, ingen av dem norske. Og sist, men ikke minst, stien som slynger seg endeløst mot horisonten…
Duften av nytrukket kaffe siver inn gjennom dørsprekken. 27 kilometer og seks små landsbyer ligger foran meg, inklusiv dagens endestasjon; Mambrillas de Lara.
Landskapet er stadig like åpent — alltid med en landsby i det fjerne, med små hus som står tett i tett rundt kirken. I en av landsbyene er det bare én fastboende person. Husene er godt tatt vare på, og det bygges nye. Mangel på arbeid har sendt innbyggerne til Burgos eller andre større byer, men de kommer hjem i helger og ferier. Og jeg skjønner hvorfor. Stolt viser de fram en diger møllestein eller en gammel fontene som har overlevd helt fra romertiden og fortsatt er i bruk.
Langsomt men sikkert blir landskapet mer variert og vegetasjonen frodigere.
En av Spanias største helter stammer fra dette området. Rodrigo Díaz de Vivar (1043- 1099), kjent som El Cid, spilte en stor rolle i kampen mot maurerne. Også han er hedret med sin egen camino, og flere ganger støter jeg på skilt med El Camino del Cid.
Langsomt men sikkert blir landskapet mer variert og vegetasjonen frodigere. I en liten dal omgitt av kalksteinsklipper ligger en bygning som har gitt opphav til flere teorier om både alder og formål. Den lille kirken er bygget på slutten av 700-tallet og fikk status som nasjonalmonument i 1929. Trolig er den bygget på tuftene av en romersk villa.
Jeg kommer fram til Mambrillas de Lara i god tid før mørktet. Navnet Mambrillas kommer fra det latinske ordet for kvinnebryst, og solen forsvinner ganske riktig ned mellom to frodige bryst — av fjell.
Praten går livlig og høylytt rundt langbordet på herberget. Det lages plass til meg ved bordet. Dusjen blir satt på vent, jeg strekker ut beina og tar takknemmelig imot en kald øl. Et par timer senere sover jeg med én pute under hodet og en annen under føttene.
Dag nr. 3. Siste dag på caminoen. Vegetasjonen blir tettere, trærne høyere, og stien slynger seg ikke lenger fremover, men oppover. Etter fem kilometer befinner jeg må på veiens høyeste punkt, 1182 moh. Under meg, langs elven Arlánza, ligger middelalderbyen Covarrubias, 894 meter over havet og med 640 innbyggere.
Flere kulturer har satt spor etter seg i dalføret. Det er funnet rester etter bosetninger både fra steinalderen og romertiden, men byen ble grunnlagt først på 700-tallet. Covarrubias regnes som kongedømmet Castillas vugge, og er i dag en av Europas best bevarte middelalderbyer.
Det føles nesten uvirkelig å spasere rundt i den lille byen som har spilt en så stor rolle i spansk historie, og i prinsesse Kristinas liv.
Den lille byen er naturlig nok av ekstra stor interesse for nordmenn, og i forbrødringsprotokollen av 2003 heter det at ”innbyggerne i Covarrubias og Tønsberg erklærer enstemmig at de skal jobbe for et godt vennskaps— og brorskapsforhold». På byens rådhus henger det spanske flagget - og det norske.
Uvirkelig
Det føles nesten uvirkelig å spasere rundt i den lille byen som har spilt en så stor rolle i spansk historie, og i prinsesse Kristinas liv. Hennes mann don Felipe var tiltenkt en geistlig stilling her, og det var hit han dro med sin kone i de varme sommermånedene for å slippe unna heten i Sevilla. Enkelte av bygningene står i dag slik de gjorde den gang, blant annet det gamle vakttårnet Fernan Gonzalez. Deler av den gamle bymuren som ble satt opp mellom det 5. og 8. århundre, finnes også fremdeles, selv om mesteparten ble revet i 1590 for å få ”luftet ut” da Covarrubias, sammen med store deler av Spania, ble angrepet av pest.
Det var mange hensyn som skulle ivaretas da Kristinas ønske omsider skulle realiseres, 700 år for seint. Kapellet skulle fremstå som lukket og tett, slik kapell i middelalderen gjorde. Samtidig skulle det være representativt for vår tid, og slik at både katolikker og protestanter kunne benytte det.
Bak kapellet er det bygget et klokketårn på 29,7 meter, høyden er valgt for datoen på, 29/7, Olav den Helliges dødsdag. Kirkeklokken er laget ved Nauen klokkestøperi i Tønsberg. Fra utsiden ser kapellet lukket og mørkt ut, med et tak som minner mest om et skjold. På innsiden har arkitektene flettet inn historien om både Olav den Hellige, prinsesse Kristina og Don Felipe. I tillegg til innsatsen fra spanske og norske myndigheter har flere norske bedrifter gitt penger til prosjektet.
Det var nok ikke med lett hjerte kong Håkon Håkonsson sendte fra seg sin eneste datter.
Vakker, blond og lys i huden
Vi vet lite om prinsesse Kristinas liv etter at hun giftet seg. Men reisen som startet i Tønsberg på sensommeren i 1257, er utførlig skildret i Håkon Håkonssons saga. Ferden gikk med båt via England til Normandie, og deretter videre til Spania på hesteryggen. Overalt ble hun mottatt med stor hyllest. Både i norske og spanske skrifter blir hun beskrevet som svært vakker, blond og lys i huden, kunnskapsrik og språkmektig. Hun kom til Burgos julaften 1257.
Det var nok ikke med lett hjerte kong Håkon Håkonsson sendte fra seg sin eneste datter, og han satte som betingelse at Kristina selv skulle få velge hvem av Kong Alfonso X’s brødre hun skulle gifte seg med. Hun valgte den yngste, don Felipe. De giftet seg i Valladolid den 31. mars 1258, og bosatte seg deretter i Sevilla. Bare fire år senere dør altså prinsesse Kristina, og Felipe valgte å gravlegge sin kone i Covarrubias.
Og der, i sarkofagen foran meg, ligger levningene etter den fagre, lyshårede og ikke minst modige kvinnen som Mia Søreide nå har skrevet bok om. Tårene kommer plutselig, og helt uventet.
Døde ung
Prinsessens mumifiserte lik ble funnet i 1958 i en navnløs sarkofag ved en ren tilfeldighet, i forbindelse med restaureringsarbeid i den gamle klosterkirken San Cosme y San Damian. I sarkofagen lå restene av en lyshåret kvinne. Det ble anslått at hun må ha vært 1,72 m høy, og ha dødd i en alder av 25— 28 år. I sarkofagen lå det også gammelnorske tekster skrevet på pergament. Andre historiske kilder på stedet kan også bekrefte at en norsk prinsesse er gravlagt her. Hun ligger fremdeles i den samme sarkofagen, i den samme gamle klosterkirken.
Jeg prøver å tørke vekk tårene. Guiden som har vist meg rundt i kirken smiler litt. ”Du har lest Mia Søreides bok”, konstaterer han. «Alle norske som har lest den blir rørt når de kommer hit. Det må være en god bok…”