OSLO: En studie viser at omtrent halvparten av ungdommene som overlevde Utøya, har hatt depressive reaksjoner og høyt nivå av posttraumatiske stress.

— Det er en økt fare for selvmordstanker og selvmordshandlinger hos mennesker som har vært utsatt for alvorlige traumatiske hendelser, sier Grete Dyb til Aftenposten.

Hun er spesialist i barne- og ungdomspsykiatri ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) og prosjektleder for den såkalte Utøya-studien.

Mister troen

325 overlevende og 463 foreldre og omsorgspersoner deltar i studien. Resultater fra første intervjurunde var klare i høst. Ytterligere to innsamlinger av data skal gjøres.

— Tanker om selvmord gjelder særlig for personer som får plager som ikke gir seg, og som mister troen på at de kan få det bedre i fremtiden. Det kan også gjelde personer som anklager seg selv sterkt for noe av det som skjedde, og som mister troen på seg selv, sier Grete Dyb.

Får hjelp

Fredag 14. desember, det nærmer seg jul. Adrian Pracon har tenkt seg nøye om og legger ut følgende status på sin Facebook-side:

"I tiden etter angrepene 22. juli har jeg fryktet hvem som skulle bli nr. 78. Selv om selvmord er et tabu tema å ta opp, vil jeg fortsatt minne om de som kjemper hver dag for å få livene sine tilbake. Det er ikke tabu å si at man er sliten av kampen, og det er ikke feil å si at man trenger hjelp. Til mandag legges jeg inn til psykiatrisk behandling, for jeg skal ikke bli nr. 78. Jeg er sliten, og trenger hjelp, men jeg skal ha mitt liv tilbake."

Adrian Pracon behandles på åpen akuttpsykiatrisk avdeling (DPS) ved Skien sykehus. Han har fått tusenvis av tilbakemeldinger og støtte for sin statusmelding, og ønsker å snakke med Aftenposten fordi han ønsker åpenhet om psykiske utfordringer og vil hjelpe andre, slik at aksepten blir større.

Anders Behring Breivik drepte 77 mennesker 22. juli i fjor. På Utøya hadde terroristen flere muligheter til å likvidere Pracon også, men sparte ham fordi han mente Pracon "så høyreorientert ut".

Tar masken av

— Kampen om livet og hverdagen er nådeløs. Den river og sliter meg ut. Jeg har tatt av meg masken nå. Innsett at jeg har løyet både for meg selv og andre. Etter 22. juli har jeg ofte sagt at det går opp og ned. Sannheten er at det jevnt over har vært vanskelig, tungt og mørkt, sier Adrian Pracon.

Han er overrasket over all varmen han har møtt og støtten han har fått.

— Temaer som selvmord og psykiske utfordringer er tabu, men jeg ønsker å være åpen om dette, i håp om at andre i samme situasjon finner en løsning. For det er en vei ut av dette, uansett hvor vanskelig det er. Det er lov å snakke om depresjoner og selvmordstanker. Det er lov å be om hjelp.

Ingen glede

— Jeg har ikke forsøkt å begå selvmord, men sliter med tanker om det. All energien min går på å holde meg på bena og virke normal. Jeg har tross alt overlevd Utøya, men gleder meg ikke lenger over hverdagen. Det er vanskelig å utvise empati overfor andre mennesker, også dem som står meg nærmest, sier Pracon.

I august i fjor ble 23-åringen idømt 180 timers samfunnstjeneste og 10.000 kroner i erstatning til et av ofrene etter å ha begått grov vold ved et utested i Oslo. Han har i ettertid beklaget sin oppførsel overfor de involverte.

Ikke farlig å spørre

Grete Dyb kommenterer:

— Hvis man lurer på om noen har tanker om å ta sitt eget liv, kan man spørre dem. Det er ikke farlig. Man får ikke selvmordstanker fordi noen spør om det. Men man bør helst ha tid til å høre på svaret, og snakke med personen. Dersom det er akutt fare for selvmordshandlinger, bør man hjelpe personen til lege, og i mellomtiden sørge for at personen ikke er alene.

Utøya-studien viser at omtrent halvparten av ungdommene som overlevde, har hatt høyt nivå av posttraumatiske stressreaksjoner og depressive reaksjoner etter terrorangrepet.

— Det betyr at svært mange av de overlevende sliter eller har slitt med reaksjoner som påtrengende tanker og bilder fra hendelsen, reagerte med stress på lyder og andre sanseinntrykk som minner om hendelsene og har søvnvansker og konsentrasjonssvikt, sier Grete Dyb.

De fleste i studien oppgir å ha vært i kontakt med hjelpeapparatet, men ingen vet sikkert om hjelpen hjelper alle.

Ikke alene

— Jeg er ikke alene om å slite, og jeg har tenkt en del på om det er noen som blir terroroffer nummer 78. Jeg vil ikke at det skal bli meg, eller noen annen overlevende eller etterlatt. Jeg har fått god støtte av mine nærmeste underveis, men trenger mer profesjonell hjelp nå. Etter hvert skal jeg til Modum, der de har ekspertise på posttraumatisk stress, forteller Pracon.

Aftenposten har snakket med Pracon flere ganger etter innleggelsen. Han hadde permisjon i jul- og nyttår, og sier høytidsfeiringen var fin. Nå er han tilbake i behandling ved DPS Skien.

Mye å leve for

Adrian Pracon vet at veien frem er lang, tung og krevende.

— Men med hjelp skal jeg klare det. Jeg hater den nye Adrian, og vil ha tilbake den gamle. Det er mye i livet mitt som er bra, og jeg har fortsatt mye og leve for: Kjæresten min, familie, venner og hunden min.

— Hvordan opplever du behandlingen?

— Behandlingen er fortsatt i en fase hvor det er viktig å komme seg ut av mørket. Struktur, medisinering og samtaler er blitt en ny hverdag for meg. Det er ikke lagt vekt på opplevelsene jeg sliter med, men konsekvensene av posttraumatisk stressyndrom har vært en kraftig depresjon og angst som har tæret på en ellers normal psyke. Dette har gjort meg for sliten til å kunne fungere normalt. Men jeg venter fortsatt på en behandling hvor man går nærmere inn på det som burde vært tatt tak i for lenge siden, og som er selve roten til min negative profil, sier Pracon.

Han sier selv han ikke har behov for mer sympati.

— Kjærligheten og omsorgen jeg har opplevd i tiden etter angrepene, har vært overveldende, men jeg vil belyse begrepet "nr. 78" som et reelt problem. Ikke bare for meg, men det kan gjelde for så mange flere. Utøya eller ikke, depresjon og selvmord er en tragedie for dem som opplever det, sier Adrian Pracon.