Jeg var gift i mange år, har tre barn, og ble skilt for noen år siden. Jeg fant etter hvert kjærligheten på ny, og giftet meg for andre gang. Min tidligere ektefelle, derimot, gikk rett over i et nytt forhold og etablerte felles bolig med sin nye mann etter et par år. Han hadde barn fra tidligere ekteskap, så det ble mine— og - dine, men ikke felles barn.
Det samme gjaldt for meg og min nye ektefelle. Vi har imidlertid valgt å utsette all etablering, først og fremst av hensyn til barna. De var i tenårene da vi møtte hverandre, og skulle bo hjemme i flere år fremover. Vi er altså gifte særboere. Vi får mange løftede øyebryn og spørsmål rundt dette, og her er jeg ved et tema som opptar meg.Hvorfor så travelt?
Gode erfaringer
Vår erfaring har vært at løsningen med særbo har en del fordeler. Mine barn har vært tydelige på at det tidvis har vært krevende å tilpasse seg bosituasjonen med nytt hjem hos mamma, og at det har vært godt å slippe samme prosess i begge hjemmene. Det har også vært enklere for meg å ha eneansvaret for oppdragelse og grensesetting under eget tak, og bare forholde meg til barnas mamma i de diskusjonene og samkjøringene vi har hatt behov for i disse årene. Ettersom min nye ektefelle ikke bor sammen med meg har hun fått en langt mer tilbaketrukket rolle på dette området enn hun sikkert ville hatt om vi bodde sammen.
Løsningen med særbo har også en litt sjarmerende side: Vi må på et vis «date» og avtale for å finne tid og rom for hverandre, og følgelig har det blitt færre kjedelige hverdager. Jeg tror dette har gitt energi til forholdet, og bidratt til at vi fortsatt er veldig mye kjærester. Men alt er selvsagt ikke bare rosenrødt; for når vi ikke har kommet i gang med «redebygging» i form av felles bolig — hva er det da vi etablerer? Dette har gitt meg visse bekymringer, og jeg har ingen klare svar.
Tid til hverandre
Samtidig er det en god tanke at jeg har latt mine voksne behov vike for barnas behov i disse årene, og jeg er sikker på at det har vært et riktig valg for deres del. I mitt nye ekteskap har jeg tenkt at vi må konsentrere oss om å ha gode opplevelser sammen, bruke tiden på hverandre, og den kjærligheten vi har. Det er en form for redebygging det også, og tross alt det viktigste av alt. Vi bor for øvrig ikke lenger unna hverandre enn at vi kan overnatte hos hverandre, i alle fall i helgene. Og vi kan treffes i ukedager også.
Men ved å bo alene utvikler man litt sære sider - litt egoisme. Jeg merker at jeg gradvis mister litt av sidesynet, det som gjør at man tilpasser seg et annet voksent menneske under samme tak. Hvordan hindre at dette går så langt at det til slutt gjør det enklest å forbli særboere? Det ville være en uønsket løsning for meg, og noe jeg vanskelig kan se for meg. Eller ser jeg spøkelser og bekymringer som jeg ikke trenger å tenke på? Kanskje det løser seg selv, når tiden er moden for det?
Svar:
Du beskriver noen av de typiske motsetningene ved å leve i et særbo-forhold. På den ene siden er dette en måte å leve på som kombinerer det beste av to verdener; friheten ved å bo alene, og samhørigheten ved å være i et forpliktende parforhold. På den annen side er man hverken fri og frank, eller helt etablert - og som oftest er det noe midlertidig over slike forhold.
Jeg møter mange par med mindreårige barn fra tidligere forhold som praktiserer særbo. Som regel er dette en overgangsordning, skjønt den noen ganger kan strekke seg over mange år. I de fleste tilfeller er det et kompromiss mellom motstridende interesser og behov i en situasjon hvor man ønsker å sette barna i første rekke - slik det også har vært for deres del. Annerledes er det for par som finner hverandre sent i livet. Da foretrekker partene i mange tilfeller å bo hver for seg - på ubestemt tid.
I full fart
Men det er altså ikke det typiske for yngre par med barn fra før. De begynner gjerne å snakke om å flytte sammen etter relativt kort tid - av og til etter bare noen måneders bekjentskap. Og ikke så sjelden blir det også en realitet ganske raskt. «Hvorfor så travelt?», spør du.
Og jeg er helt enig. For en av de største fallgruvene man som foreldre kan gå i etter et samlivsbrudd, er nettopp å etablere et nytt samliv for raskt - før barna er klar for nye familiekonstellasjoner. Dette fører nemlig ofte med seg store utfordringer - både for barna og de voksne. Utfordringer som kan sette varig preg på relasjonene i den nye familien.
På den annen side, kan det også være utfordringer knyttet til å bo hver for seg over veldig lang tid. Du peker på tilbøyeligheten til å utvikle litt sære sider, og til å bli litt egoistisk. Det er sikkert noe som også andre særboere (og single) kan kjenne seg igjen i. Jeg vil likevel tro at mangel på ytre progresjon i parforholdet kan utgjøre en vel så stor utfordring. Selv om du har rett i at det å dyrke forholdet er «en form for redebygging det også, og tross alt det viktigste av alt».
Fornøyde samboere
Undersøkelser har imidlertid vist at par som lever i særbo jevnt over er mindre tilfreds i sine parforhold enn ektepar og samboere. Om det skyldes tilværelsen som særbo, eller tvert imot at man forblir særboere over tid fordi forholdet ikke fungerer så bra - er uvisst. Kanskje begge deler gjør seg gjeldende, i større eller mindre grad.
Din bekymring er uansett forståelig - all den tid du ikke ønsker at særbo-tilværelsen skal bli permanent. Men faren for at forholdet deres stivner på en slik måte at det blir «enklest å forbli særboere» - som du skriver, er kanskje ikke så stor hvis dere virkelig klarer å dyrke de gode sidene ved parforholdet til det blir aktuelt for dere å flytte sammen. Enda bedre er det hvis dere også organiserer tilværelsen på en slik måte at dere kan være sammen så mye som mulig selv om dere ikke bor sammen. For jo mer dere deler av hverdager, helger og ferier - for ikke å snakke om felles opplevelser, vaner og rutiner - desto større samhørighet og fellesskap vil dere kunne oppnå. Og dere trenger virkelig å dyrke samhørigheten og fellesskapet hvis dere skal klare å holde parforholdet varmt og levende over lang tid. Dette gjelder naturligvis for alle par, også de som lever i samboerskap og ekteskap. Men det gjelder nok enda mer for par som ikke bor sammen til daglig.