Lenge var det pur 80-tallsnostalgi som gjaldt. Folk mimret om rosa plastøredobber, store skulderputer og Pat Sharp på Sky Channel. De lo av kreppetang, hockeysveis og rosa snowjogs. Selv er jeg for ung til å kunne bade i 80-tallsminner. Jeg var tenåring på 90-tallet, og jeg trodde aldri noen ville gidde å mimre om vårt flokete tiår. Jeg forestilte meg aldri at 90-tallet ville bli gjenstand for tårevåt nostalgi. Det var til jeg oppdaget plakaten til mimreturneen «We love the 90s». Artistnavnene Shaggy, 2 Unlimited og Rednex lyste mot meg. Som ved et trylleslag var alle 90-tallsminnene tilbake. Brått ble jeg hjemsøkt av tiåret jeg trodde verden ville glemme. Vips ble jeg fjortis i hettegenser, Psycho Cowboy-bukser og seilersko igjen.
— Som alle andre tenåringer satt jeg på det svette gutterommet mitt og spilte Super Mario bros.
Jeg har det ikke på film. Så jeg vet at det er selve minnet, og ikke et skurrete videoopptak jeg husker. Det var avslutningsfest på ungdomsskolen. En varm junikveld i 1995. En grå gettoblaster med smiley-klistremerke spilte den samme låten om igjen og om igjen. Jeg husker at det dunket i sprengte høyttalere fra et kratt. Det var på den tiden vi kopierte kassetter til hverandre, og dette var en kopi av en kopi av en kopi, så det skurret forferdelig, men det var ingen som brydde seg. Så farlig var det vel heller ikke, for alle hadde hørt låten mange ganger før. Det var ingen som torde å spille noe annet enn Lisa Ekdahls ferske hit « Vem vet». I hvert fall ikke denne kvelden.
Vi, gutta, hadde sluttet å krangle om hvem som var tøffest av MC Hammer og Vanilla Ice. Jentene var ikke lenger forelsket i fløtepusene i boybandet New Kids On The Block. Vi var voksne nå, og voksne folk hadde med seg Lisa Ekdahl på kassett. Selv den dag i dag klarer jeg ikke å høre « Vem vet» uten å få en emmen smak i munnen. Det bringer meg automatisk tilbake til utblandet Campari, kyss, klapp og klem-leker og «Cotton Eye Joe» på repeat. Det får meg til å huske klinedanser på klassefester hvor man aldri visste hvem det var som førte. Man bare sto og svaiet som sjøgress.
90-tallet var et temmelig uglamorøst tiår. Som alle andre tenåringer satt jeg på det svette gutterommet mitt og spilte Super Mario bros. Jeg prøvde å sjekke opp jenter gjennom humoristiske svar i Lefsa
skoledagbok, og drømte om at familien skulle vinne hus på «Casino». Vi hadde kun ett ungdomsprogram på TV i Norge og det het «Midt i Smørøyet». Favoritt-kjæledyret var en elektronisk tamagotchi. Jeg tryglet foreldrene mine om å få lov til å se på «Twin Peaks» i pysjen, og spilte inn samtlige episoder av «X-Files» på en skurrete VHS-kassett. Right Said Fred sang «I´m too sexy for this shirt», jentene sjanglet gjennom skolegården i altfor høye Buffalo-sko og gutta krampeøvde på forspillet på Metallicas «Nothing Else Matters» på sur nylonstrengsgitar.
— Lenger unna sexsymbolet Dylan i «Beverly Hills 90210» kom du ikke.
Motebildet var vanskelig å få grep om. På starten av 90-tallet fjernet jeg den lange rottehalen min. Nå kjemmet jeg i stedet håret i en stram, feit midtskill. Lenger unna sexsymbolet Dylan i «Beverly Hills 90210» kom du ikke. «Everybody Dance Now» ropte det fra de slitne diskotekhøyttalerne i skoleaulaen.
Det var vår ute. Jeg hadde på meg altfor stor hettegenser, samt nye Henry Choice-jeans som jeg, på grunn av ræppegutta i Kris Kross i tillegg måtte ha på bak-frem. Vi, gutta, breakdancet klumsete til Snaps «Rhythm is a dancer». Jentene bladde storøyde i siste utgave av Topp. De sto der i magetopp, duftende av Exclamation-parfyme, mens de siklet på plakatene av Jordan Knight og Donnie Wahlberg i NKOTB.
Konkurransen med Hollywood-idolene var nådeløs for oss gutta. Vi drømte jo bare om å få en enkel klinedans med jenta vi var avstandsforelsket i. Men 90-tallsmusikken gjorde det ikke lett for oss. På 70-tallet smeltet jo jentene bare de hørte Nazareth synge «Love Hurts». På 80-tallet kunne man danse tett til Chris De Burghs «Lady In Red».
Men jeg kan ikke akkurat erindre at jentene ble sjarmert i senk når vi prøvde å klinedanse med dem til låtene til Scatman John. Vår eneste alternative sjekkemetode var å bevege på hoftene og rope «Schwing!». Hei! Ikke skyld på oss. Vi hadde lært det av gutta i «Wayne´s World».
90-tallsbarna var født for sent til å oppleve 80-tallet med jappetid og a-ha, og for tidlig til å kunne nyte godt av den teknologiske revolusjonen som var i emning. På starten av 2000-tallet hadde alle mobiltelefon. Men på nittitallet brukte vi fortsatt fasttelefon og sendte lapper til hverandre i timen. Da neste generasjon av mobiltelefonbarn inntok grunnskolen, lo de av oss og våre personsøkere. Selv om internett eksisterte, var det foreløpig bare noe vi hadde sett på fremtidsavdelingen til teknisk museum. De færreste hadde pc hjemme. På kontorene sendte man fortsatt telefaks til hverandre. Enkelte arbeidsplasser skrøt uhemmet av et velfungerende teleks-system. Vi var for unge til å kalle oss generasjon x, og for gamle for å tilhøre generasjon xbox. Vi lyttet uironisk til «Be my lover» med La Bouche, «Mr. Vain» med Culture Beat og hadde bare en norsk ræpper på TV, og han het Ståle Stiil.
Det sies at de som kan huske 60-tallet, ikke kan ha vært der. Vi som husker 90-tallet, var der, vi hadde bare litt for store klær. Og som alle andre ungdomsriker forsvant 90-tallet ut i 2000-tallet og en tåke av tekno og trance. Kanskje det er derfor vi nå trenger å synge med på «I swear» av All-4-One og Chesney Hawkes´ «The one and only». For selv om 90-tallet var et fjollete tiår, var det tross alt vårt fjollete tiår. Selv om 90-tallet var flokete og flaut, er det historien om meg. Enten jeg vil det eller ikke. Pokker heller. Kanskje jeg skal slå et slag for nostalgien likevel? Ta på meg en Bosselini-hettegenser, et par Fila-sko og smøre litt Catzy-gelé i håret. Reise på «We love the 90s» og synge med på låtene til Dr. Alban, E-type og Scooter. For livet er kort, og som popstjernen og 90-tallsfilosofen Stella Getz så treffende formulerte det: « Friends they come and friends they go, nothing really lasts forever».