Cathrine Sordal er filmanmelder i Fædrelandsvennen.

Før vi fikk kabel-tv-pakker med flere kanaler enn stjerner på himmelen, da vi alle så de samme programmene samtidig, ga det oss noe felles å prate om i lunsjen og rundt kaffetrakteren på jobb, eller i friminuttene på skolen. Ikke bare ga det oss felles referansepunkter og samtaleemner, men det påvirket alt fra språket vårt til de sosiale kodene. Jeg husker spesielt på slutten av 90-tallet da «Lille Lørdag» med Harald Eia og Bård Tufte Johansen gikk på NRK med seksjonen «Min Drømmeserie», som utspant seg rundt rutebilstasjonen i Arendal. Alle jeg kjente, og de jeg ikke kjente, gikk konstant rundt og pratet med dårlig arendalsdialekt, og snakket om blandings (en blanding av ketchup og sennep) og ruglete pommes frites, eller rettere sagt pomfri. Og etter at «The Julekalender» kom på tv, gikk alle og sa frasen «bob, bob, bob», og sang på de mildt sagt irriterende sangene «It’s Hard to Be a Nissemann» og «The Støveldance».

Da antall kanaler og valgmulighetene økte, ble vi litt mer splittet. Vi så ikke alltid de samme tingene lenger, og hadde noen sett noe bra som gikk på tv dagen før som ikke jeg hadde sett, hadde jeg rett og slett gått glipp av det. Kanskje kunne jeg være så heldig at det gikk i reprise, men da var øyeblikket over. Samtalen hadde gått videre.

Så kom strømmetjenestene . Og gjennom sosiale medier sprer det seg kjapt når noen har kommet over noe bra, og da er det bare å logge seg inn å se det. Igjen kan vi ta del i en felles samtale. Og ikke bare i Norge. Nå foregår samtalen over hele verden. Netflix-seriene «House of Cards, «Orange Is the New Black» og dokumentaren «Making a Murderer» er eksempler på dette.

Spesielt sistnevnte som har vært den største snakkisen på sosiale medier siden før jul, og som har blitt kommentert og analysert av alt fra amerikanske superstjerner til norske journalister. Filmskaperne, Laura Ricciardi og Moira Demos, er derfor invitert til den norske journalistkonferansen SKUP i april. Det blir nok en interessant samtale. Kanskje den kan strømmes live?

For skal strømmetjenestene sette dagsorden og drive med gravende journalistikk, må det være åpenhet rundt både metode, agenda og kildebruk. Og hva med sjefen på toppen av Netflix-tårnet? Reed Hastings, og hans kreative håndlangere. Skjulte agendaer, eller bare en forkjærlighet for penger og ny teknologi? Hvem kikker dem i kortene?