Jødiske ledere kjente nok til krigens gang, og hvilke strategiske problemer Storbritannia stod overfor. Den av krigsaktørene som oppnådde støtte fra USA, hadde den beste mulighet for å oppnå seier.

I en verdenskrig hvor tilgangen på nytt materiell og flere soldater var av høyeste prioritet ville høyst sannsynlig en militær allianse med USA være avgjørende. Jødene og deres støttespillere i London nyttet denne gitte situasjonen til de grader som det var mulig, og fremhevet overfor britene at det ville være god propaganda med en ordlyd om et eget jødisk hjem i Palestina overfor mektige jøder i Washington med politisk innflytelse. USAs nøytralitet, som varte inntil 2. april 1917, var trolig en gavepakke til de jødiske forhandlerne i London, som noen måneder senere fikk gjennombrudd i London for dannelsen av en jødisk stat i Midtøsten.

Det har visstnok ikke fremkommet noen avklaring vedrørende spekulasjonene om det virkelig var jødisk innflytelse i Washington som bidro til å få USA med i krigen på britisk side på det tidspunkt som var størst fordelaktig for sionistene. Britene hadde også et annet og muligens større problem i Europa, og det var den politiske utviklingen i Russland. Det kan ikke påstås å være noen kopling mellom jødiske ledere i Vest-Europa og fremtredende jøder i det politiske, urolige Russland, men det kan ikke utelukkes, for kun fem dager før Lenin (bildet) tok makten i Russland oppnådde jødene sine til da største politiske seire.

Sionistledelsen i London hadde oppnådd resultater, for gjennom Balfourerklæringen av 2. november 1917 gjorde Storbritannia innrømmelser til jødene om retten til et jødisk nasjonalhjem i Palestina. Denne erklæringen kunne bli svært problematisk for britene, for den kolliderte med Hussein-McMahon-avtalen av 1915 hvor britene garanterte araberne råderetten over et større område av Palestina. Araberne fikk løfte om britisk hjelp til uavhengighet dersom de støttet Storbritannias kamp mot osmanerne. Denne avtalen overholdt araberne og sammen med britiske soldater befridde de deler av Midtøsten fra Det osmanske rikets herredømme. Men bak ryggen på både araberne og jøder kom Sykes-Picot-avtalen i 1916 hvor briter og franskmenn delte store deler av Midtøsten mellom seg.

Ut fra denne avtalen ble det gått opp grenser mellen de nye statene i regionen. Frankrike ble tildelt Libanon og Syria, mens britene selv skulle kontrollere Irak og Palestina. Med Balfourerklæringen som en realitet hadde britene i løpet av en toårsperiode satt opp tre selvmotsigende politiske avtaler, en med araberne, en med Frankrike og en med jødene. Det kan ut fra innholdet i avtalene se ut til at regjeringen i London hadde oversett hvilke konsekvenser en slik politikk kunne føre til på sikt. Britene holdt løfte til jødene, for da mandatet ble en realitet i 1920, var Balfourerklæringen en del av mandatteksten.