Den lille stemmen inni meg sier stygge ting til meg om hvor dum jeg er, stygg, dårlig til det meste. De fleste av oss kjenner vel den stemmen igjen? Den som håner deg mer enn du selv ville gjort mot din verste fiende. Som disser alt ved deg på dårlige dager. Heldigvis har det blitt mindre av dette etter hvert som tyngdekraften og alderen har gitt meg mer jording. Jeg er ikke lenger et friskt pust av ung glød og sjarme, men jeg har det bedre enn noensinne fordi jeg har våget å grave i de dypeste og mørkeste rommene i mitt indre. Jeg har gått noen mil med meg selv og det har gjort meg trygg og hel. Livet mitt, har som de fleste mennesker, rommet bratte bakker og vonde stunder.
Tenk hvor mye vanskeligere livet ditt hadde vært hvis duvisste at du egentlig var en gutt eller en jente som varfødt i feil kropp. Våg å lukke øynene og tenk den tanken. Hvordan har deres stemmer fortont seg i deres indre den gang de var alene om det hele? Eller tenk hvis barnet ditt gikk og bar på en sånn hemmelighet. Alene.Et lite barn med så store og vanskelige tanker. Så ensomt og skummelt. Det lille barnet ditt ville kanskje trodd at han/hun var den eneste i hele verden som var sånn. Tenk så redd barna våre er for å bli avvist, å være annerledes, å ikke passe inn. Tenk å bli mobbet daglig uten å tørre å si det hjemme i frykt for også der å bli hånt. Avvist. Tenk hvor lett det er å ha selvforakt bare det er 3 kg for mye, hvordan er det da å være alene med vissheten om at hele kroppen er feil?
Jeg får vondt i magen når datteren min forteller meg at hun har grått seg i søvn for noe «hverdagslig». Hadde det vist seg at hun bar på en så stor hemmelighet alene i mange år ville jeg følt at hele hjertet ble revet ut av kroppen min. Jeg ønsker at barnet mitt skal føle seg elsket og verdifull slik hun er. At hun elsker seg selv og våger å leve ut drømmene sine. At hun blir lykkelig.
Mandag denne uken sendte TV 2 1. episode av dokumentaren «Født i feil kropp». Jeg sitter rørt foran tv-en og ser på, jeg er stum av beundring over disse menneskene som deler sin historie usensurert, vakkert, og ærlig. Den yngste jenta i serien er Emma på 11 år. Før het hun Tobias, men hun kjente fra hun var liten at det ikke var rett. Hun våget å bytte navn og bli seg selv. Tenk hvilken reise hun, og de andre har gjort i seg selv i så ung alder. De våget å overse skammen og blikkene, ikke å bry seg om folkesnakket og stigmatiseringen for å bli seg selv.
Jeg ønsker meg at denne dokumentaren blir obligatorisk i skolen. At vi i 2014 kan la folk være folk uansett legning og hvilket menneske de er født som. At vi kan slutte å la vår egen frykt for annerledeshet komme ut i mobbing, blikk og annen ondskap. Det er som André, 32, understreker i serien, at å bytte kjønn er ikke noe han har valgt selv, men noe som var nødvendig for å overleve.«Tanken på min egen kropp er avskyelig. Vemmelig. Mange ser på dette som et valg. Å gjennomgå en kjønnskorrigerende bekreftende behandling er ikke et valg. Det er enten det — eller ikke å leve.«
Jeg håper også at desom tror at slike ting kan «kureres» våger å ta en reise inn i sine mørkeste rom, kvitte seg med demonene sine, og frykten for alle mennesker som er annerledes enn dem selv. Jeg håper disse menneskene kan bli like hele som Emma, Lise Marie, André og alle de andre i serien og i verden som kjemper for sin rett til å være sin egen dame eller sin egen mann!