Romanfiguren Frida Egge blir den første åpne lesbiske prest som ansettes i Den norske kirke. Ganske raskt lar hun det også slippe ut at hun er gift med en kvinne. Så begynner den usynlige forfølgelsen. Det er en rå historie som rulles opp, og boka får mang en gang karakter av å være et anklageskrift. Kirken som formidler og opprettholder av homohat, kristne homofobe som årsak til mange menneskers ulykke handler det om. Frida jobber internasjonalt en periode, og møter homohatet i full blomst øst i Europa. Sterkest er hennes oppgjør med den norske modellen som handler om at kirken kan leve med to syn. Hun parallellfører dette med en kirke som lever med to syn på fargede mennesker: Det er ok å synes at fargede kan få gifte seg og jobbe i kirken, og det er ok å mene at fargede slett ikke kan få gifte seg og heller ikke jobbe i kirken. Slik får hun fram absurditeten i dette dobbeltmoralske standpunktet. Gjennom 250 sider godt skrevet fortelling får vi innblikk i gleder og sorger i et presteliv, et familieliv og aller mest i et kirkeliv. Det er en fortelling som griper og engasjerer. Det er lett å ta parti for Frida, for hun argumenterer utrolig godt for seg selv. Til slutt ber hun biskop Kvarme om å bli løst fra sitt ordinasjonsløfte, og melder seg ut av kirken. Litt underlig er det at forfatteren noen ganger bruker personers virkelige navn, andre ganger ikke. En nøkkelroman er det på sett og vis likevel.
Frida Egges historie likner mye på Hilde Raastads historie. Det er bare å google henne. Forfatteren er klar på at boka er romanfigurens historie. Likevel; intervjuer, prekener og andre tekster som er inkorporert i boka, har opprinnelig handlet om Hilde Raastad eller vært skrevet av henne. Romanen nærmer seg slik fenomenet doku-roman. Det gjør den ikke svakere. Indignasjonen er så sterk at den bærer helt frem til siste side, og det er en befrielse for en leser som på mange måter har samme slags briller som forfatteren, å lese en tekst så full av hellig vrede.