«Det er min datter dere kødder med! Tør dere møte meg?» Før jul fikk pappa Alexander Helmersberg nok. Begeret var fullt. Hans utfordring tll Sigrid Bonde Tusvik og de andre i Radioresepsjonen ble delt av tusenvis på sosiale medier: Alexander er pappa til Milla på tre år, som har Downs syndrom. Han hadde fått nok av smakløs og brutal harselering med en utsatt gruppe mennesker, som også hans elskede Milla tilhører. Responsen han fikk, var massiv. Vi er mange som ikke liker humor som sparker til sårbare grupper.
Humor og satire kan vekke, utfordre, styrke, støte, gi pusterom. Men når den går ut over sårbare, utsatte mennesker eller grupper — hva da? Noen opplever at det å bli harselert med, er paradoksalt nok en måte å bli inkludert og vist respekt; at du er «regnet med». Da kan det fungere. Men slett ikke alle gjør det. Noen kjenner seg bare tråkket på, foraktet, latterliggjort, utenfor. Enda sårere blir det hvis det rammer barna våre.
For mange år siden var jeg med som spansklærer på en sommerskole for utenlandske ungdommer på utveksling i Norge. Resten av lærerstaben kjente hverandre godt, og hadde undervist på denne sommerskolen i flere år. Jeg syntes de hadde en ganske kjip og harselerende tone seg i mellom, med det jeg oppfattet som sårende og latterliggjørende kommentarer om hverandre, men jeg lå lavt, siden de var vant med hverandre. Tredje kvelden, da vi voksne etterhvert satt alene i TV-stua, måtte jeg bare spørre en av dem: Synes du virkelig det er greit at de andre stadig tuller med bakgrunnen din, meningene dine, arbeidsmåtene og kroppen din? Våger du si fra hvis du synes det går over streken, eller du har en dag da du ikke orker det?
Han gjorde ikke det. Hvem orker å framstå som ynkelig, gledesløs, selvhøytidelig grinebiter uten humor? Da prøver de fleste av oss heller å le med, eller slenge noe tilbake, selv om det stikker på innsiden.
Humor er viktig. Satire er viktig. En god latter kan styrke fellesskapet, folkehelsen, motstandskraften, livsgleden, ytringsfriheten. Å arrestere all humor som går ut over noen, er et farlig og håpløst prosjekt. Noe må vi tåle, alle sammen. Men maktperspektivet er vesentlig: Hvilken posisjon har den eller de som harselerer og de som blir harselert med? Hvem har makt til å definere hvor grensen går, og hva som er overtramp? Hva er hensikten med det hele?
I januar har Muhammed-karikaturer blitt tegnet, trykket og lagt ut som aldri før. På Facebook er vi blitt oppfordret til å delta på «Tegn Muhammed-dagen» i mai. Tanken er visstnok at hvis «alle» tegner profeten, i solidaritet og avsky, så får terroristene problemer med å sikte. Jeg kommer ikke til å tegne Muhammed, verken da eller siden. Fordi det rammer ikke terrroristene, som bare får bekreftet sitt verdensbilde og sin krig. Det rammer alle mine muslimske venner, som opplever at det de holder for hellig og dyrebart blir trampet på, latterliggjort, avvist. Humor og satire skal sparke oppover - ikke ramme en minoritet som allerede møtes med fordommer og ekskludering (uten dermed å antyde at alle muslimer er en homogen gruppe, og ofre som trenger vern).
Er Gud opphavet til god latter? Hvem må tåle hva? La samtalen fortsette hele 2015.