– Massimo Cellino, sier dørvakten på hotellet, og rister på hodet når samtalen kommer inn på Leeds United.

– En ustabil italiener. En skurk, legger han til.

Italienske Massimo Cellino styrer Leeds United. Foto: Digitalsport

Cellino er identisk med eieren til Leeds, en italiener som i beste fall kan kalles eksentrisk. I verste fall det en domstol på Sardinia nylig beskrev ham som: «En mann med klart kriminelle tendenser».Er det rart det ikke går så bra med Leeds?

Legender

Jeg ankommer byen på en fredag, dagen før Leeds spiller hjemmekamp mot Hull. Vi som har fulgt Super Leeds siden rødhårete, tøffe Billy Bremner var kaptein, Norman Hunter og Jackie Charlton taklet det som var innen rekkevidde og Peter Lorimer skjøt hardere enn alle andre i verden, vi tar ikke et eneste mål eller poeng for gitt.

Tore Strand, tidligere toppspiller i fotball og kommentator i Bergens Tidende. Foto: Jan M. Lillebø

Spesielt ikke når Leeds befinner seg godt under midtsjiktet i Championship – annendivisjon på godt norsk – og laget kommer fra to tap mot Rotherham og Queens Park. Jeg mener: Rotherham?!

Snur lykken denne helgen? Det har vært håpet vårt siden nedturen startet med nedrykk fra Premier League i 2004. Vi Leeds-supportere er de evige optimister, noe som koster meg en tusenlapp etter hver eneste sesong – et veddemål med en kollega som handler om opprykk eller ikke. Og om prinsipper.

Naboen Dallas

Så skjer det noe som gjør at troen styrkes. Er dette virkelig et vendepunkt på en så langt traurig sesong? For i heisen på Marriott hotel midt i byen kjenner jeg igjen Stuart Dallas. En nord-irsk landslagsspiller som kom til Leeds fra Brentford foran sesongen. Jeg gratulerer han med nord-irsk EM-deltakelse, og han spør undrende hvordan Norge kunne tape mot Ungarn.

Vi går av i sjette etasje, og jammen har ikke Dallas fått utlevert rom 611. Jeg har 615. Naborommet, for på Marriott har de droppet tallet 13. Skulle nesten tro det var drevet av sjefen selv, Massimo Cellino. Han er overtroisk så det holder, og tallet 17 er av den grunn ikke-eksisterende i Leeds om dagen.

Siden dukker den ene Leeds-spilleren etter den andre opp. Spissen Mirco Antenucci har skjegg lik julenissen, og da jeg blir avbildet med ham og sender bildet tilbake til en Leeds-tjommi i Bergen, får jeg en melding om at dette var jo som å vinne i Lotto.

Gode vibrasjoner

Antenucci og keeper Marco Silvestri sjekker inn på rom 609, og siden oppdager jeg at hele korridoren der jeg bor er opptatt av Leeds-spillere. Etter 31 år som journalist i Bergens Tidende er dette den siste historien jeg skal skrive. Og så er jeg plutselig en del av Leeds-troppen!

Det må da være et godt tegn?

Siden får jeg noen ord med manager Steve Evans, og jeg blir sterkere og sterkere i troen. Den som har vært stabil i et helt liv. For alle med Leeds-logo på skjortene virker tente og klare for oppgaven. Super Leeds er supre igjen.

Topplaget Hull, med Manchester United-kjempen Steve Bruce som manager, er ingen enkel oppgave. Hull har Premier League-erfaring fra sist sesong. Med sitt potensial burde Leeds vært der. Det vet vi som husker tilbake til glanstiden på 70-tallet, men siden 2004 har det vært lite å glede seg over. Eller, ikke lite. Ingenting.

Forlis

I motgang lærer en seg imidlertid å spille på ironi, noe som ikke minst kom til uttrykk da Leeds måtte ned i League One – tredjedivisjon – i tre sesonger. Den gang ble det trykket opp supporterskjorter med følgende budskap: «2004 Premiership, 2005 Championship, 2007 Sinking Ship, 2008 Abandon Ship».

Forliset ble imidlertid ikke totalt, for siden 2010 har Leeds befunnet seg i Championship. Et stykke unna opprykk, og etter to sesonger som begge endte med 15. plasser, er forventningene om opprykksjag ikke-eksisterende. De får ikke nye ben å gå på, når jeg møter min gode venn Phil Hay på Elland Road før kamp.

Skotten har vært chief soccer writer i Yorkshire Evening Post siden 2006, og har fulgt Leeds like tett som vi i BT følger Brann.

– I dag er Leeds United langt i fra Premier League. Situasjonen i klubben er kompleks, og klubben mangler stabilitet. Det var en viss struktur da Adam Pearson var daglig leder, men etter at han trakk seg fra jobben tidligere i år, er klubben preget av en situasjon der eieren sparker trenere når det passer ham, sier Phil Hay.

Forrykende omgang

Det er med en solid porsjon av realisme jeg finner mitt sete på Elland Road. At det er 25.000 tilskuere til stede i det sure desember-været, forteller det meste om klubbens potensial. Det vet jeg alt om. Jeg er egentlig lei av å høre fra alle som kjenner til historien, at Leeds hører hjemme i toppdivisjonen.

Men Premier League er langt unna så lenge Leeds kun har vunnet én hjemmekamp på de ni siste månedene. Det er knapt til å fatte.

Derfor blir førsteomgangen en liten sjokkopplevelse. Leeds valser over Hull, og hjemmelaget leder 2-0 til pause. De hvite har rundspilt vinnermaskinen til Steve Bruce. Jeg må anstrenge meg for å holde meg rolig i setet.

Så scorer Hull tidlig i andre, og jeg aner det verste. Men Leeds står i mot, vinner for en sjelden gang på eget gress igjen, og jeg begynner å tenke på tabellklatring. For Championship er som OBOS-ligaen – vinner du to, tre kamper på rad blir bunnstrid byttet ut med opprykkhåp.

Friskus

Siden blir det pressekonferanse med manager Steve Evans, og Phil Hay gir meg et glimt av håp før jeg forlater Elland Road.

– Fordelen med Steve Evans er at han nyter hvert øyeblikk. Han er en friskus som ikke er skvetten, og kanskje kan han føre laget gradvis oppover på tabellen. Ikke minst hvis han får penger til å forsterke laget i januar-vinduet, sier Leeds-kjenneren.

– Gi meg et vindu. Bedøm meg på resultatene etter det, sier Steve Evans på pressekonferansen.

Vinduet han snakker om er januar måned da det kan luftes ut, og det er tillatt med kjøp og salg igjen.

Det er slike perioder som har holdt liv i oss trofaste som alltid håper på bedring rundt neste sving. Vi burde visst bedre, og det er ikke akkurat gode signaler å sende ut at Leeds har en eier som er mer i rettssalen for å bekjempe anklager mot skattesnusk, enn han er på jobb i Leeds.

Marching On..

Cellino sparket 35 managere på 21 år i Cagliari. Det høres ikke akkurat ut som oppskriften på suksess.

Det ordet er strøket fra mitt Leeds-vokabular.

På vei ut fra Elland Road får jeg øye på Billy Bremner – i bronse. En fighter, og en vinner. Han minner meg på storhetstiden. Den som kanskje kommer tilbake. Glad og lykkelig velger jeg å gå de fire kilometrene ned til byen. Nynnende på Marching On Together, klubbsangen til Leeds.

En uke etter spiller Leeds 0-0 mot bunnlaget Charlton. Alt er som det var. Giganten sover fortsatt.

Men Leedenskapen kan ingen rokke ved.