DRAMAKautokeino-opprøretNorge 2008Regi: Nils GaupManus: Nils Isak Eira, Nils GaupSkuespillere: Mikkel Gaup, Anni-Kristiina Juuso, Michael Persbrandt, Bjørn Sundqvist, Sverre Porsanger, Michael Nyqvist, Nils Gaup, Knut Walle5 Kautokeino-opprøret i 1852 er en fortiet historie. Opprøret har, inntil for få år siden, vært et tabu innen den samiske kulturen. Familiene til dem som var innblandet har ønsket å fortie hendelsene. Selv innad i familier var det ikke et samtaleemne. Etter at hodeskallene av de to henrettede ble tilbakelevert fra Oslo til slektninger i Finnmark i 1997, har interessen for hele saken blusset sterkt opp igjen.Opprøret hadde sitt utspring i en religiøs og kulturell oppvåkning: Det samiske samfunnet på midten av 1800-tallet var meget sårbart for endringer. De store reinflokkene krevde at alle familiemedlemmene deltok i driften. Da handelsmenn slo seg ned i Kautokeino og begynte med spritsalg til den samiske befolkningen, skapte det ubalanse i selve det samiske systemet. Et av resultatene var at kvinnene ofte satt igjen med en kraftig økt arbeidsbyrde. Og de som først reiste seg og forsøkte å gjøre noe med dette, var nettopp kvinnene, noe Nils Gaup klart peker på i sin film. Presten Levi Læstadius gikk heftig ut mot alkoholen. Det appellerte til mange samer. Og hans kristne vekkelse åpnet for en religionstolkning som lå nærmere samenes naturreligion enn hva den statlige kristendommen gjorde. Da de allmenne reaksjonene til samene, pluss religionsutøvelsene deres, ble møtt med bøter og fengsling, oppsto det en enda større ubalanse. En ubalanse som førte til avmakt, og avmakten fikk enkelte samer til å krysse grenser. Og det er nettopp den avmakten og den grensekryssingen «Kautokeino-opprøret» handler om.Nils Gaup («Veiviseren» — 1988) har ikke skapt en film med en politisk vinkling. Heller ikke er filmen et actiondrama, selv om det sikkert har vært fristende for Gaup å gjøre. Filmen er et menneskelig drama som i sitt vesen og karakter faktisk er ganske varsom, selv om dramaet inneholder mange elementer av vold og fysisk brutalitet. Nils Gaup har laget en film med en sterk, medrivende substans. En fristes til å bruke et belastet ord: gripende. Dramaturgien er meget stramt og poengtert skrudd sammen, med korte, klare innsmett av billedlig poesi. Pluss en musikk som ligger på historien som hud på muskler, og med en stab av dyktige, formbevisste skuespillere. Der å utheve Anni-Kristiina Juuso som den heftig opprørske Elen - hun gir en tolkning av glassklar styrke og ærlighet.En har én innvendig, men den har mer med ens egen smak og temperament å gjøre, enn det er ren kritikk: Filmen føles litt for kort (en time og 36 minutter).Dom: En ærlig film, en sterk film, en velbygd film. Knut Holt