Trond Madsen Foto: NHO

Dersom man la et utvalg av 10 forskjellige partiprogrammer fra samme kommune på bordet og ba noen av oss nokså gjennomsnittlige velgere identifisere hvilket parti som står bak det enkelte program, så ville de vi stort sett vært like treffsikre som når vi krysser av på Lotto-kupongen. Ett og annet treff ville vi kanskje fått, men det ville først og fremst skyldes tilfeldighetenes lov. Kommunevalgprogrammer er, når sant skal sies, fromme ønskelister satt opp av velmenende og samfunnsengasjerte mennesker som helst vil unngå å støte noen. Jeg vet litt om det, fordi jeg en gang i tiden har vært med på å formulere noen slike.

Veiledning for dagen

Det er altså ikke partiprogrammene vi skal gå til om vi trenger veiledning før valgdagen. Det er kanskje heller ikke noen av de mange debattmøtene som arrangeres med høyst varierende folkelig appell i bygd og by. De håpefulle kommunestyrekandidatene er stort sett like velmenende, like på vakt for å provosere noen og like lite villige til å gjøre reelle prioriteringer når de ser velgerne direkte i øynene, som når de sitter i programkomiteene og formulerer ønskene om «en styrket eldreomsorg» og «prioritering av skolen».

Det er altså ikke partiprogrammene vi skal gå til om vi trenger veiledning før valgdagen.

Verken kommunestyrer eller fylkesting bærer preg av dype ideologiske skillelinjer. De folkevalgte er satt til å forvalte fellesskapets ressurser på best mulig måte, og når mennesker går inn i lokalpolitikken, så er det uten unntak fordi de vil noe bedre. De vil skape og utvikle, ikke kutte og avvikle. Og de vet at vi velgere lar oss forføre av «mer», mens vi opprøres av «mindre». I programmet for Kristiansand Høyre brukes derfor ordet «styrke» 32 ganger. Mens ordet «kutte» ikke forekommer. Kristiansand Arbeiderparti nøyer seg med å ville «styrke» ett eller annet 12 ganger i sitt program. Til gjengjeld vil de imidlertid «kutte» én gang — men ikke i utgifter. Det er klimagassutslippene som skal til pers med Mette Gundersen som byens neste ordfører.

Ideologien som styrer

Men tross partiprogrammene, og tross den kollektive velmentheten, så blir det til syvende og sist politikk av det. Og i lokalpolitikken er det ikke ideologien som styrer de politiske resultatene. Derimot betyr den politiske gjennomføringsevnen nesten alt.

Vår landsdel står foran en fireårsperiode som kommer til å bli preget av omstillinger og endringer...

Kommunene på Agder hadde i 2014 anslagsvis 20 milliarder kroner i samlede inntekter (grovt anslått, basert på SSB-tall). De pengene er stort sett brukt opp. Og det sier seg selv at 20 milliarder kroner kan man gjøre nokså mye for. Nå vil de fleste kommunepolitikere mene at de burde hatt mye mer penger til disposisjon. Og i tillegg er de fleste av dem tynget av at mesteparten av pengene er «bundet av lovbestemte oppgaver». Det er selvfølgelig bare delvis sant. Det er for eksempel store forskjeller mellom de ulike kommunene når vi ser på hva en skoleplass koster. Sykehjemsplasser finnes det heller ikke veiledende pris på. Måten tjenester organiseres på betyr mye for hva tjenestene koster. Og dette er reelle politiske valg, selv om altfor mange politikere i praksis overlater disse valgene til føringer de får fra administrasjonen.

Men over 20 milliarder kroner brukes hvert år - og det er tatt beslutninger lokalt som påvirker bruken av hver eneste krone. I praksis betyr det at handlingsrommet er stort, hvert eneste år i alle kommuner, for dem som evner å tenke strategisk om hva som er aller viktigst.

Omstillinger og endringer

Vår landsdel står foran en fireårsperiode som kommer til å bli preget av omstillinger og endringer, fordi omgivelsene tvinger det frem. Vi ser store endringer i det regionale næringslivet. Noen kommuner vil lykkes bedre enn andre med å legge til rette for næringsutvikling. Kommunereformen kommer til å sette spor og endre etablerte strukturer i landsdelen. Og vi står foran en historisk satsingsperiode innenfor samferdsel, der kommunene vil spille en helt sentral rolle fordi de har beslutningsmyndighet når det gjelder kommunedelplaner og reguleringsplaner.

I dette bildet er det, for meg, noen åpenbare, reelle prioriteringer som peker seg ut:

• Vi må ha større ambisjoner når det gjelder utdanningstilbudet til barn og ungdom. Derfor trenger vi politikere som er mer opptatt av kvalitet i skoler og barnehager, og mindre opptatt av antall skolebygninger og hvor skolene er geografisk plassert.

• Vi må gjøre det enklere å skape nye arbeidsplasser. Derfor trenger vi politikere som faktisk prioriterer næringslivets ønsker og behov, ikke minst i reguleringssaker der andre interessegrupper ofte prøver å legge hindringer i veien.

• Vi må skape velfungerende bo- og arbeidsregioner der kommunegrenser avspeiler dagens virkelighet. Derfor trenger vi politikere som ønsker å skape nye muligheter fremfor å verne etablerte strukturer.

• Og vi trenger flere politikere som våger å lede. De beste politikerne er aldri dem som mener de lykkes når de klarer å snu kappen etter vinden. De beste våger å sette kurs - og har ambisjoner om å overbevise oss andre om at det er rett vei!