I pannen: Noen svetteperler etter sykkelturen hjem fra jobb.

På overkroppen: T-skjorta som forteller at han har fullført triatlonløpet «Iron man 2016» i København. På 14 timer svømte han 3,8 kilometer, syklet 18 mil og løp én maraton. Kristian Waalen (29) kan endelig slappe litt av hjemme i leiligheten i Sandnes.

Men veien dit har vært lang. Han vet så altfor godt hvordan det er å være i dårlig form. I 2012 veide han nærmere 200 kilo. Etter arbeidstid som IT-konsulent dro han hjem, skrudde på datamaskinen og ble sittende.

— Kroppen bare este ut. Jeg var en typisk «datafyr» som satt inne foran skjermen, ofte i selskap med mye, dårlig mat. Var jeg sammen med andre, føltes jeg meg som en byrde for dem. At de nærmest ofret seg for å være sammen med meg.

Konkurranseinstinkt

— Min tanke var at jeg ikke kunne ha noen i livet mitt, som i realiteten da måtte ta vare på meg. Jeg har sett mange skrekkbilder av ekstremt overvektige som er lenket til sengen, og som har en kone som fungerer som sykepleier. Jeg var ikke der, men tror nok jeg nærmet meg stadiet der bevegelse ville blitt svært vanskelig, forteller Waalen.

Han fortsetter:

— Vanlige folk aner ikke hvordan det er å være overvektig. Følelsen av å sette seg i et flysete og bare ese ut over nabosetet. Å sitte i en solstol og være livredd for å ødelegge den. Å knytte skolissene er et forferdelig arbeid. Det beste er egentlig å være hjemme og trøstespise. Sirkelen er vond å komme ut av.

Starten på et sprekere liv begynte på et treukers trenings- og kostholdsopphold for sykelig overvektige i Sogn og Fjordane. Sammen med en annen deltager satte han seg et hårete mål: Å løpe 10-kilometeren i Oslo Maraton.

Waalens måte å komme i form på var å ha en personlig trener, som hele tiden forandret treningsprogrammet. På den måten gikk han ikke lei av å trene, og fikk alltid følelsen av å beherske nye aktiviteter. Målet med treningen var å gjøre Kristians kropp mer muskuløs, slik at han videre kunne tåle mer og tøffere trening uten å bli skadet. I tillegg la han om til et sunnere kosthold.

— I starten var vi livredde for jogging. Knærne er veldig utsatt når de får såpass kraftige støt fra den store kroppen.

Men etter hvert som Kristian ble sterkere, tok han på seg joggeskoene. Da støtte han på nye utfordringer.

— Det føltes som hele kroppen beveget seg, og jeg fikk totalt angst av å merke hvordan folk så på meg.Når det kom biler kjørende eller folk gående mot meg, stoppet jeg opp. De tyngste folkene er også de største tankeleserne. Ofte oppfatter vi blikk fra andre som mobbing. Konsekvensen er at vi da kutter ut trening og heller går hjem til de trygge omgivelsene. Jeg ville ikke dit igjen. Derfor fortsatte jeg helt til jeg ikke brydde meg mer.

Nå har han ingen problemer med å vise seg i den tettsittende drakten til Bryne Triatlonklubb.

Stagnasjon er normalt

For Kristian er det målet om stadig å prestere bedre i konkurranser som er den største drivkraften til å fortsette å trene. Etter fullført Oslo maraton har han deltatt i en rekke sykkelritt, løp, maraton— og triatlonkonkurranser.

Alle som starter å trene, vil før eller senere føle stagnasjon. Så også for 29-åringen. Nå ønsker han å ta ytterligere steg for å redusere vekten, som er rundt 125 kilo.

- Hvorfor dropper folk ut av trening, tror du?

-Den første måneden med strukturert trening er alltid den beste – formen stiger kjapt. Men etter hvert må du slåss litt, og resultatene kommer ikke raskt lenger. På slutten av måned to eller tre begynner formen ofte å falle. Da kommer også unnskyldningene til ikke å trene lenger, sier Waalen.

— Jeg tror mange er veldig ensidige i treningen. Mange trener seg til et spesifikt løp eller sykkelritt – og legger beina på bordet når de har fullført.