DET ER LITE som engasjerer og fortviler oss foreldre mer enn barn som glor i en skjerm. Det være seg den gamle, gode TV'en, datamaskinen, skjermbrettene eller mobilen. Jeg kjenner det selv også. Og jeg merker det i min omgangskrets. Jeg er selv aktiv i et idrettslag, og diskusjonstema nummer én er nettopp all tiden barna bruker på ulike skjermer de mange timene de ikke er på trening. Og mange av oss foreldre er enige om én ting: De bruker for mye tid på dette. Dette tullet.

ALLEREDE her er retorikken min blitt aggressiv, og det er kanskje ikke så vanskelig å kjenne seg igjen? Vi vokste opp med fotball på løkken, klatring i trær, spikking av piler og buer og sykling uten hjelm. Nå er vi raske med å bremse, stanse og å stille krav. Vi forstår ikke fascinasjonen for FIFA 19, War of Warlords, Shoot em All eller hva de nå heter eller ikke heter, alle disse hersens spillene.

Anders Pamer, sportsjournalist i BT.

Hva skal vi så gjøre med aggressive tenåringer som skulker skolen og skalker luker for å spille PC-spill? Tykke barn som serveres fettrik mat i sofaen mens fingrene sklir av Playstation-kontrollen? Toåringer som blir sinte på TV'en når den ikke skifter kanal hvis de drar pekefingeren over skjermen? Jeg tror vi skal begynne med å gå i oss selv. Deretter tror jeg vi skal begynne å vurdere å bruke ordet "nei".

JEG HAR selv en jobb som krever at jeg følger med. Jeg svarer på mail fra 08 om morgenen til 23 om kvelden. Etter at barna har lagt seg, liker jeg godt å se på en serie eller to på en skjerm. Jeg legger ut mine personlige syn på Twitter og jeg "liker" på Facebook. Jeg leser avisartikler og sluker saker som blir delt av andre i mitt personlige nettverk. Jeg lytter til musikk og alt dette skjer via telefonen min. Og hva kjenner jeg i kroppen min ti sekunder etter at jeg har konstatert at jeg ikke vet hvor telefonen er? Desperasjon.

Ingenting blir enklere avkledd av et barn enn dobbeltmoral. Rødvinsbrisne foreldre kommer ikke langt med formaningene sine når 17-åringen skal på fest en lørdagskveld. Tvitring, tasting og avislesing på telefonen flankeres dårlig av ordrer om å kle på seg og "få litt frisk luft".

VI MÅ IKKE stille større krav til barna enn vi gjør til oss selv. Hva likte vi å gjøre da vi var barn? Spille monopol? Spille Risk? Leke med figurer? Alt dette gjør også dagens barn. Men det er flyttet inn i en skjerm. Likte vi å se på TV? Ubetinget. Kanskje ikke like mye som dagens barn, men hadde vi gjort det hvis tilbudet var noe annet enn ungarsk fjernsynsteater, Kvitt eller Dobbelt eller Trim for eldre søndag formiddag? Tipper det, ja. Likte vi å ringe til venner for å prate med dem? Er forskjellen stor på det og dagens chattevinduer eller sms-utvekslinger? Likte vi å lese avisen og å holde oss oppdatert på fotballresultater via tekst-TV? Jeg gjorde i hvert fall det, og skal du gjøre slikt i dag skjer det via en telefon.

FOR MANGE barn tar det helt overhånd. Det blir for mye passivitet, for mye skjermtid og for lite aktivitet. Det er ikke vanskelig å dokumentere akkurat det. Men først etter at vi foreldre selv har gjort en gjennomgang av hva vi bruker vår fritid til, kan vi med tyngde komme med formaninger og rettledning. Da duger fortsatt ordet jeg lanserte for noen linjer siden, nemlig å si nei. Kanskje kan vi til og med bli med dem ut på tur. Uten mobilen i jakkelommen.