Syv år gammel begynte Ingrid Lone på barneskolen. Hun gledet seg til å lære og å få nye venner. Men det gikk ikke helt etter planen.

— Jeg fant ikke helt plassen min. Jeg hadde ikke så mye venner og ble litt mobbet og utstøtt, sier hun.

Etter endt skoledag, fant hun noe som lindret de vonde følelsene.

— Jeg trøstet meg med godteri, sjokolade og andre usunne ting. Maten var alltid der, og jeg husker at jeg følte meg veldig bra da jeg spiste, sier Ingrid.

Ingrid Lone før hun raste ned i vekt. Foto: Privat

Hun begynte raskt å legge på seg. Etter hvert som hun ble eldre, og hun ble større enn alle andre, ble det mye skam forbundet med spisingen.

Stress og bekymringer

Stress og bekymringer øker sjansen for trøstespising, viser forskning. Dette kjenner 33-åringen fra Osterøy seg igjen i.

— Terskelen for å trøstespise blir lavere om man er stresset eller ikke har det bra. Jeg brukte mat til alt som skjedde: hvis jeg trengte trøst, hvis jeg skulle feire noe, eller hvis jeg sørget, sier Ingrid.

Ellen Anker-Nilssen er terapeut i Mat&Følelser og har hovedfag i spesialpedagogikk med fordypning i tvangsspising/ trøstespising, mat og følelser. Hun har jobbet med kvinner som har slitt med trøstespising, eller overspising som det også kalles, i 18 år, og har gitt ut boken «Når mat blir en besettelse». Anker-Nilssen mener at behovet for å trøstespise ofte skyldes at man som barn ikke har fått nok bekreftelse på at man er verdt noe.

— Når man blir eldre bruker mange mat, som andre bruker alkohol, til å døyve de følelsene man får når noe er vanskelig i livet. Det kan være alt fra ensomhet og kjedsomhet, til frustrasjon og mangel på nærhet, sier hun.

Fedon Lindberg. Foto: NTB Scanpix

Fet og søt matHun får støtte av lege og forfatter Fedon Lindberg. Han mener at hovedårsaken til at man trøster seg med mat, er psykisk.

— Jeg vil tro at psykologiske faktorer, i tillegg til stress og søvn, forklarer rundt 80 prosent. De resterende 20 prosentene kan være drevet av matvarer og andre faktorer, slik som hormonsvingninger hos kvinner, sier Lindberg.

Forskning har vist at kombinasjon fet og søt eller karbohydratrik mat øker nivåene av serotonin og dopamin i hjernen vår, delvis ved at de øker insulinutstillelsen. Dette er stoff som virker trøstende og beroligende. Samtidig har forskning vist at maten vi helst trøstespiser har like mange kalorier fra fett og karbohydrater. Ifølge Lindberg er det derfor mange ofte spiser store mengder boller, chips og sjokolade som trøst.

Slik ser Ingrid Lone ut i dag. Foto: Privat

Ned 60 kgDet tok mange år før Ingrid Lone klarte å slutte å bruke mat som trøst. Men i 2010 fikk hun nok. Da viste vekten 140 kg, hun hadde dårlig selvtillit, var deprimert og slet med angst. Vekten gjorde også at hun hadde kne— og ryggproblemer.

— Jeg måtte endre kostholdet totalt, samtidig som jeg måtte jobbe mye mentalt for å finne ut hvorfor jeg trøstespiste. Jeg skjønte at jeg måtte komme forbi den negative innstillingen jeg hadde til meg selv, sier hun.

- Hvordan klarte du det?

— Jeg gikk aldri til behandling. Men fordi jeg var så tung, var jeg redd for å dø. Det presset tror jeg gjorde at jeg klarte å snu ting. Jeg bestemte meg for å finne positive ting med meg selv og sette meg små mål, sier Lone.

Hun la om til et lavkarbokosthold, og etter hvert som hun ble lettere, ble hun mer og mer aktiv. I 2015 hadde den Volda-bosatte 33-åringen gått ned 60 kg. Siden den gang har hun holdt vekten.

Hva kan man gjøre?

Fedon Lindberg mener det ikke trenger å være så vanskelig å slutte å trøstespise.

— Man må bare forstå at det er skadelig, og lete etter årsakene til at man ikke er fornøyd eller stresset, og gjøre noe med det. Da kan alt fra stressmestringsmetoder, bønn, fysisk aktivitet og psykolog hjelpe. Man trenger ikke vente til man møter veggen, sier Lindberg.

Ellen Anker-Nilssen mener man kan gjøre to ting om man vil slutte å bruke mat som trøst.

— Det ene er å tørre å kjenne på de ubehagelige følelsene. Hva handler de om og hva skjedde da jeg som barn og ungdom ikke ble bekreftet? Der har fagfolk ulike teorier. Det kan være alt fra seksuelle overgrep til mobbing, men også erfaring med «ikke å bli sett», bekreftet og stimulert av foreldre, lærere og venner. Samtidig med å lære følelsene å kjenne, bør man ta noen konkrete og realistiske valg, og legge en plan for hverdagen, som ikke er for vanskelige å gjennomføre, sier Anker-Nilssen.

- Normalt

Da handler det om å prøve å finne ut hvordan man kan få en bedre hverdag, og dermed mindre av de følelsene som fører til overspisingen. Det kan være så enkelt som å ta kontakt med venner man ikke har sett på lenge, for å bli mindre ensom.

- Men de fleste trøstespiser vel litt innimellom. Trenger det å stikke så dypt?

— Absolutt ikke. Det er normalt å døyve at man er lei seg med litt mat. Men om det fortsetter dag etter dag, det blir i altfor store mengder, og det hemmer deg i kontakt med andre, da har du et problem, sier Anker-Nilssen.

Hun sier at mange vil klare å komme ut av dette ved å bruke sine nærmeste, men at noen vil ha god hjelp av en psykolog, psykiater eller annen terapeut.

Ingrid Lone bruker mye tid på å være fysisk aktiv. Foto: Carl-André Hjelvik

— Jobber hele tidenIngrid Lone er ennå ikke kvitt lysten på å trøstespise.

— Men jeg har lært meg å håndtere det. Hvis jeg er lei meg og tenker at det kunne være godt med en sjokolade, så spiser jeg heller et ordentlig måltid. Men jeg jobber hele tiden med hodet. Den jobben tror jeg aldri slutter, sier Lone.

Nå er hun bosatt i Volda med sin mann Carl-André Hjelvik. Hun bruker hun mye av tiden sin på foredrag og kurs om lavkarbo og livsstilsendringer, i tillegg til å blogge.

- Hvordan har du det nå?

— Før hadde jeg kjempedårlig selvtillit. Nå tror jeg på meg selv og at jeg kan klare ting, sier hun.