27. juli i sommer: Jan Lillemoen er en tur i Bergen sentrum for å få reparert en klokke. På Strandkaien begynner det plutselig å svimle for ham. 75-åringen skjønner ingenting, han klarer ikke å gå, men klorer seg fast i en vegg. Én etter én passerer forbi ham uten å ta kontakt.
— Trolig hadde jeg ikke gjort annet selv, heller. Dette var i nærheten av Børsen, og de trodde vel det bare var en som hadde fått seg litt for mye, analyserer Lillemoen i dag.
Han anslår at han sto og kavet i et kvarter før en eldre mann kom bort til ham og kjørte ham til Legevakten. Derfra ble han sendt rett videre til Haukeland universitetssykehus, der de raskt slo fast at det dreide seg om et hjerneslag.
Løp fra fysioterapeuten
— Jeg lå fem dager på sykehuset. Dette var bare et minimumsslag, som professoren på Haukeland sa. Siden fikk jeg hjelp på rehabiliteringssykehjemmet i Fyllingsdalen. Etter en uke der var fysioterapeuten og jeg ute på en liten joggetur. Da sa hun at "nå løper du ifra meg, så da er det ikke mer jeg kan gjøre for deg".
Siden den dagen har 75-åringen bare fortsatt slik han har holdt på siden 1970-tallet. De tre-fire ukentlige joggeturene er noe han gleder seg til, for ikke å snakke om løpene han deltar i med jevne mellomrom. En femkilometer og en tikilometer, ok, men det er halvmaraton som er Lillemoens favorittdistanse. Senest i juli løp han 21 kilometer i Jølster. Og nå står han her, trippende og smilende, og venter på startskuddet for Knarviksmilas halvmaraton. 41 dager etter at hjerneslaget rammet ham.
Overlege: Kjempemessig
— Hva sier de som har behandlet deg til at du skal være med her?
— De er litt småsjokkerte, men jeg mener jeg kjenner kroppen min såpass at hvis det ikke går, så stopper jeg opp. Det gjelder å legge seg på en hastighet jeg kan tåle. Og så har jeg med meg mobiltelefon, det har jeg lovet samboeren min. Hun liker ikke dette.
Sammen med rundt 500 andre løper han ut fra Knarvik stadion. Ifølge Lars Thomassen, professor ved Universitetet i Bergen og overlege ved Haukeland sykehus, bør ikke Lillemoens samboer bekymre seg.— Generelt er det ikke farlig med fysisk aktivitet etter et hjerneslag. Tvert imot ønsker vi at folk skal leve normalt med færrest mulig begrensninger etter et slag. Er man aktiv, går det bedre enn om man setter seg i sofaen. Det denne mannen gjør, er å forhindre et neste slag. Jeg synes det er kjempemessig, og et eksempel til etterfølgelse. Om ikke alle skal delta i Knarvikmila, så gå en tur, sier Thomassen.
- Tungt
På Knarvik stadion går klokken mot halv fire når vi skimter en mann i blå skjorte i siste sving. Sliten, men fortsatt kvikk i blikket, kommer Lillemoen mot mål. 21 kilometer er fullført, comebacket er fullført.
— Den første milen gikk bra, deretter var det vondt. Grusomt. Men jeg vurderte aldri å gi meg, viljen er seig, sier Lillemoen.
Tiden, to timer og 25 minutter, er han ikke særlig fornøyd med.
— Det er ikke godt nok. Jeg skulle vært ti minutter raskere. Men jeg får være fornøyd med tanke på hvordan forberedelsene var ...
Overlege Thomassen er ikke i tvil om at Lillemoens gode form har hatt svært mye å si for den raske returen.
— Jo eldre man er, jo mindre regenerasjonsevne har i utgangspunktet hjernen. Men er man fysisk aktiv, er det ikke bare bra for kroppen, men også for hjernen. I dag ser vi friske eldre som kommer seg godt etter hjerneslag. Det avhenger av hva de har gjort før av fysisk aktivitet, og hva de er villige til å satse på treningen i etterkant av hjerneslaget, sier Thomassen.
Nå er det i hvert fall ingenting som kan holde Lillemoen tilbake.
— Om sesongen er slutt nå? Nei da. Jeg skal ha løpe fire-fem halvmaratoner til i høst.
PS: Halvmaratonen ble vunnet av Frew Zenebe (Sandnes, 1.13.43) for herrer og Audhild Hestad (Gaular, 1.26.07) for kvinner.
VIDEO: SE LØYPEN MINUTT FOR MINUTT: