Tirsdag kveld kom endelig Per Henriksen og Anne Espedal fram til Byrkjedalstunet. Fem dager tidligere sto de på Haukeliseter, snøret på seg de lave fjellskoene og ga seg i vei på den T-merkede Ryfylkestien.

Turistforeningens anbefaling er å bruke 12 dager på den 221 kilometer lange turen. Men Anne og Per hadde mer travelt enn som så. For å klare målet løp de rundt 50 kilometer hver dag. Aldri har noen løpt turen så raskt.

— Denne turen vil jeg huske for resten av livet, sier Per Henriksen, og tenker på de nydelige soloppgangene, de fine stiene og gleden av å være ute.

Tidlig opp

— Hvordan har du trent for å komme i form til turen?

— Ikke noe spesielt, men jeg trener jevnt og er i normal, god fysisk form, sier han.

Per Henriksen måtte krysse elva Prøylå, som ligger mellom Krossvatn og Vassdaltjørn.

Etter solid frokost med middagsrester fra dagen før, startet de løpingen klokken syv om morgenen. Midt på dagen hadde de en pause på en times tid, før de fortsatte til klokken 19.— Det er viktig å ta seg tid til å se seg rundt og nyte naturen. Men vi var veldig opptatt på å komme fram til overnattingsstedet før det ble mørkt, sier Henriksen, som absolutt ikke er utmattet etter turen.

— Jeg føler meg helt fin, og det tror jeg skyldes at jeg har løpt i terrenget. Den ujevne belastningen holder skadene borte. Men joggetur i dag blir det nok ikke, smiler han.

Vond akilles

Også Anne Espedal føler seg fin etter den lange fjellturen, men hun fikk problemer underveis.

Vel framme ved Byrkjedalstunet. Fem dager brukte Per Henriksen på den 221 kilometer lange turen. Anne Espedal løp sammen med ham tre av dagene.

— Beina kjennes egentlig veldig gode ut, sier Anne Espedal, dagen etter den strabasiøse turen. Hun har aldri tidligere løpt så lange dagsetapper, og merket etter de første etappene at akillesen trengte hvile. Derfor måtte hun stå over to dager før hun igjen koblet seg på turfølget.- Det fine med Ryfylkestien er nettopp det at folk ikke nødvendigvis trenger å gå alle 221 kilometerne i ett. Det er fullt mulig å koble seg av og på løypa underveis, sier Espedal, som fullførte tre av de fem etappene.

- Hvor lett var det å orientere seg?

— Turen er veldig bra merket, men vi hadde selvfølgelig med kart, kompass og gps. I tillegg hadde vi med nødpeilesender.

Løping på sti tar av

Middagmaten spiste de fra de 19 selvbetjente hyttene de passerte underveis. Ellers levde de av medbrakt polarbrød og laksepålegg.

— Det er en opplevelse å være innom hyttene også. Noen er helt nye og moderne, mens andre har en enklere standard, sier hun, og tror at hyttene framover vil få besøk av en ny gruppe brukere.

— Stiløping har nærmest eksplodert i popularitet. Det handler om å bruke fjellet på andre måter enn bare å gå tur. Noen av oss ønsker litt mer utfordring, samtidig som stiløpingen er mer skånsom for beina enn det er å løpe på asfalt, sier Anne Espedal.

Det var faktisk også asfalten som var det verste på turen.

— De siste seks kilometerne fra Maudal går i slak nedoverbakke til Byrkjedalstunet. Der måtte Per jogge baklengs, mens jeg kjente smertene rive i lårene mine, sier hun.

Men opplevelsen frister til gjentakelse, og de håper at flere nå vil komme seg ut.

— Alle trenger ikke å løpe som oss. Det er fullt mulig å ta deler av ruta, eller gå en rundtur slik at folk får med seg mest mulig av naturen. Bare husk gode klær. Selv om det var drømmevær, var lue og votter de plaggene vi brukte mest, sier Per Henriksen.

Også Andreas Narum var med på turen. Han ga seg etter de tre første dagene.