LAUNOSTIND: En klassiker blant fjellene i Hurrungane som plasserer deg i midt i rå omgivelser. Foto: Hans Kristian Krogh-Hanssen
FØRING: Tindevegleder Rune Abildgard Sørensen leder en gruppe i Hurrungane. Fjellførerne får stadig mer å gjøre i og rundt Hurrungane. Foto: Hans Kristian Krogh-Hanssen
KLATREPARADIS: Sverre Hjelmeland på vei langs Soleibotntindtraversen – ikke for deg med høydeskrekk. Foto: Hans Kristian Krogh-Hanssen
INSTITUSJON: Turtagrø hotel har vært nærmest en institusjon for klatrere og fjellfolk i Norge i 150 år. Hotellet måtte bygges opp på nytt etter en brann i 2001 Foto: Hans Kristian Krogh-Hanssen
BARNEVENNLIG: Barn kan også kose seg i Hurrungane. Flere av dalene i området er relativt flate og egnet for små og store skiturer. (fv.) Rune Dokken, Oskar Krogh-Hanssen og Mette Grøsland. Foto: Hans Kristian Krogh-Hanssen
FOTOGEN: Beate Nilsen (tv) og Frida Gillberg sikrer seg utsikten fra Store Ringstind.  Foto: Hans Kristian Krogh-Hanssen
ET MALERI: Kan det bli bedre? Mette Grøsland smiler seg opp Ringsdalen med Store Ringstind i bakgrunnen Foto: Hans Kristian Krogh-Hanssen
POPULÆRT: En stor gruppe gjør seg klar til topptur i Skagadalen. Foto: Hans Kristian Krogh-Hanssen

— Historien, fjellene og kulturarven her er spesiell. Også har vi Store Skagastølstind rett utenfor døren. Det er jo fjellet over alle fjell her i Norge, smiler Laila Hjellvoll.

Hun sitter på den store steintrappen foran Turtagrø hotel og myser mot solen som stiger over Skagadalen.

Dalføret hvor norsk grunnfjell skyter rått og estetisk mot himmelen, og Store Skagastølstind ruver som selve mastodonten i bakgrunnen.

Det er en utsikt av dimensjoner, som også rommer en unik historie innen norsk fjellsport.

Hjellevoll er daglig leder ved hotellet og en travel dame for tiden. Mai er toppmåneden for fjellfolk som vil til Hurrungane, og forventningene er høye.

— Vi er jo ikke et vanlig hotell, men noe i skjæringspunktet mellom en reiselivsbedrift, en kulturinstitusjon og klatresportens vugge. Familien Berge Drægni drev hotellet med fire generasjoner fra 1888 til 2004, og de drev med hjerte og sjel. Nå har vi et moderne hotell i tillegg til den gamle sveitservillaen. Nytt hotell, nye tider, men kulturen bæres videre, sier hun.

Kjendis-sæter

Hurrungane og spesielt «Storen», som Store Skagastølstind kalles, har trukket både fjern og nær til dette sørvestlige hjørnet av Jotunheimen i nesten 150 år.

TURTAGRØ: Fra Dyrhaugsryggen blir det tradisjonsrike hotellet fort lite nede i enden av Skagadalen. Foto: Hans Kristian Krogh-Hanssen

Helt siden William Cecil Slingsby klatret til topps som førstemann i 1876. Engelskmannen forsynte seg grovt i den norske fjellheimen når det kom til førstebestigninger og blir ofte referert til som norsk tindesports far.

En legende og inspirator. Slingsby introduserte også Norge og nordmenn til moderne klatring og alpin fjellsport.

Mange av turene hans i Hurrungane hadde utgangspunkt i den tidligere skysstasjonen på Turtagrø.

Slik beskriver han stedet i «Norway, The Northern Playgorund», boken hans om norske fjell som kom ut i 1904. «For en fantastisk tid vi hadde på Turtagrø. Piknik-dagene var like gode som dagene oppe i tindene, og kveldene med dans, sang og foredrag. Stedet ble etter hvert et kjent tilholdssted for sterke fjellklatrere og de som var overarbeidet eller av andre årsaker trengte å inhalere rene åndedrag av himmelen. De som trengte å legge vekk dagliglivets bekymringer for en liten stund.»

Boken blir betraktet som en bibel i norsk fjellsport av mange, og for Turtagrø hjalp det kanskje også at kjendiser som Henrik Ibsen var innom hotellet.

Edvard Grieg spilte også på hotellet flere ganger.

MINNE: På Tindeklubhytta i Skagadalen henger lommetørkleet William Cecil Slingsby etterlot seg på toppen av Storen 21. juli 1876. Foto: Hans Kristian Krogh-Hanssen

— Hurrungane er i mine øyne den villeste og vakreste delen av Norges mektigste fjellmassiv, Jotunheimen. Samtidig er Turtagrø unikt med sin beliggenhet, sier journalist og forfatter Sigri Sandberg, som for tiden skriver bok om fjellsport og kvinner i Jotunheimen og Hurrungane gjennom alle tider.- Hit kom alle som ville høyest og brattest på slutten av 1800-tallet og fremover. Miljøet rundt Turtagrø har fortsatt å utvikle seg, og stadig blir nye fjellfolk født og frelst her.

Luftige turer

Ingen vet dette bedre enn tindevegleder Jostein Aasen.

Nå står han på toppen av Store Ringstind med en gruppe turister.

Ringstind er blitt en av de store klassikerne for skibestigning i Hurrungane de siste årene, og fra den skarpe toppeggen har Aasen plettfritt innsyn på den 2405 meter høye Storen.

Fjellet hvor han selv holder rekorden med 160 bestigninger.

- Folk hadde jo vært på høye fjell før, men det var fra Hurrungane de første aktivitetene innen norsk tindesport ble beskrevet. Det var her det startet. Jeg har drevet med fjellføring i 20 år i området, og populariteten har økt voldsomt den siste tiden. Spesielt innen skibestigning. Det er vel i

Foto: GRAFIKK

kke så rart. Folk blir ofte målbundet når de kommer opp i Hurrungane for første gang, og det skal sies at man skal være litt vant med høyder for å nå noen av toppene her, smiler han.

På en perfekt dag som denne er det folksomt på Store Ringstind. Bilder knipses i alle himmelretninger.

Bak en minnebrikke befinner Beate Nilsen seg.

— Det er majestetisk, men turen opp var bratt, lang og over bre, som gjorde at vi måtte sikre og gå i taulag. Det frister definitivt til gjentagelse, om ikke til de mest eksponerte toppene – så kanskje en fjellskitur i området. Hurrungane er imponerende fra alle vinkler, sier Bergenseren før skiene spennes på for en lang og silkemyk nedkjøring.

LAUNOSTIND: En klassiker blant fjellene i Hurrungane som plasserer deg i midt i rå omgivelser. Foto: Hans Kristian Krogh-Hanssen

Noen timer senere, tilbake på Turtagrø, blir følget tatt imot av Laila Hjellevoll. Hun har forberedt inntoget av skrubbsultne fjellfolk. Selv murrer hun litt, men blidt, over ikke å ha kunnet ta turen ut i fjellheimen selv denne perfekte dagen. Gjestene må ha sitt.— Vi har mange faste gjester som vil ha sin årlige tur til Turtagrø. Jeg mistenker at de trives ganske godt hos oss og mange «finner» hverandre her. Helgene i mai har mye den samme gjestelisten som for 10 år siden.

Les også: