Som mange andre reiseplaner, startet ideen om å gå West Highland Way på internett. I en eller annen «Best Hiking trails of the world»-liste sto den skotske turistveien høyt plassert på rangeringen.

Ruten går forbi og gjennom et titall landsbyer, hvor man kan overnatte i gjestehus og besøke lokale puber med velfylte whiskyskap. De fleste reiser dit mai til september, men jeg valgte å gå i oktober for å unngå myggen og brorparten av turgåere.

Oktoberværet i Skottland er som forventet. Det er overskyet, og temperaturen er behagelig kjølig med tanke på at første etappe er på 22 kilometer.

Startskuddet til West Highland Way går fra en obelisk i hovedgaten i Milngavie, og det er lite rundt som tyder på at man snart skal vandre gjennom Skottlands villmark. Jeg har valgt å bruke syv dager på den 150 kilometer lange turen, men en kan bruke så kort eller lang tid man vil. Vektmessig har jeg alt som trengs for en uke på tur i sekken. Flere selskap tilbyr bagasjetransport mellom overnattingsstedene, hvis du ønsker å vandre med dagstursekk.

Den første etappen går gjennom et landskap av skogkledde åser og åkre.
Morten Risberg

Første etappe: En lett start

Den første dagen anses som en lett start. Turen går gjennom et flatt skogslandskap med en behagelig tursti før man kommer ut i et åpent jordbrukslandskap med god utsikt mot flerfargede fjell og dalsider.

Starten av oktober er mot slutten av sesongen for å gå West Highland Way, og jeg har enda ikke møtt på noen andre vandrere. Lyden av mine egne steg er kun akkompagnert av vinden og sporadisk brauting fra kveg eller sauer. Den rolige ensomheten gjør at man lett glemmer tid og andre tanker mens landet beveger seg forbi i gangfart. Noe over halvveis til dagens mål, landsbyen Drymen, dropper de skotske skyene litt vekt, og jeg er glad for at sekken er vanntett. Som et tegn fra oven skimtes en stor, hvit bygning langs hovedveien som stien følger. På siden av veggen står det “Glengoyne Distillery”. “When in Rome” – tenker jeg. Jeg rekker akkurat en omvisningstur som inkluderer to glass whisky. Et perfekt sted for å hvile ryggen og få litt varme i kroppen.

Glengoyne distillery er et velkomment pausested på den første dagen
Morten Risberg

Selv om terrenget har vært tilgivende og distansen ikke var heseblesende, er det en lettelse idet det skiltes til Drymen. Drymen er et lite tettsted med flere gjestehus og et par puber. Bed and breakfastet tar meg imot med en varm kopp te og fyr i peisen. Eieren er glad i å snakke – veldig glad. Etter en totimers lyninnføring i skotsk må jeg avbryte og forklare at jeg må finne en middag før det blir for sent. Han anbefaler «The Chlachan», Skottlands eldste lisensierte pub fra 1734.

Uten å vite hva en typisk skotsk pub er, så er nok The Chlachan en slik. Teppet på gulvet er rutete tartar-stoff, som et kilt, og det står en imponerende rekke whisky-flasker på barhyllen. Onsdag er visst en bra dag å gå ut i Drymen, her sitter en god gjeng lokale som nyter drikke i lystig lag. Jeg bestiller en «pint» og slow cooked pork belly. Mat smaker alltid bedre etter å ha gått ute i friluft. Skotter viser seg å være et sosialt folk med hjerterom, og den lystige gjengen på nabobordet inkluderer meg fort i samtalen.

På morgenen blir det servert en «full scottish breakfast», som består av egg, bacon, pølse, tomat, bønner, blodpølse, toast og te eller kaffe. Det burde holde en gående en stund.

Tidvis ser man flere dyr enn mennesker, her i Conic Hill.
Morten Risberg
Conic hill gir god utsikt over Skottlands største innsjø – Loch Lomond.
Morten Risberg

Langs skottlands største innsjø

En får høre mye negativt om høstværet i Skottland, men i dag er jeg belønnet med solskinn på ferden til Rowardennan. Den andre etappen gir litt mer utfordring, da man starter med å gå over fjelltoppen Conic Hill, som gir en flott 360-graders utsikt over området rundt Loch Lomond, Skottlands største innsjø. Veien videre går ned fra fjellet, og gjennom landsbyen Balmaha, et perfekt sted for å ta en lunsj. Kafeen i hovedgaten er sogar berømt for sin hjemmelagde iskrem.

Ruten videre går nordover langs Loch Lomond helt til Rowardennan. Ferden tar en gjennom et variert skogslandskap på en buktende sti langs strandsonen. Stedvis bryter skogen opp og lar en vandre langs øde sandstrender.

Rowardennan viser seg å være mer veisving enn landsby, og Rowardennan hotell er kjent som et av få vannhull på østsiden av Loch Lomond. I motsetning til gårsdagens pub, er restauranten full av folk i turbukser, fleecegensere og rødblussende kinn. Mens det nytes en velfortjent øl og pizza, fanger jeg opp minst fire ulik språk på bordene rundt; spansk, tysk, fransk og amerikansk. West Highland Way innehar tydeligvis internasjonal popularitet.

Turen går forbi et mangfold av tradisjonelle, skotske eiendommer – og jeg tok meg flere ganger i å fantasere om en hytte på høylandet. Her ved Inverarnan.
Morten Risberg

Til det mest hjemsøkte hotellet

Fra Rowardennan til Inverarnan er det i overkant av to mil, og veien går nordover langs resten av Loch Lomond. Destinasjonen er Drover’s inn; et ikonisk overnattingssted fra 1700-tallet, som også ryktes å være det mest hjemsøkte hotellet i Storbritannia.

Idet man når den nordlige bredden av Loch Lomond og fortsetter oppover langs elven, åpner landskapet seg mer, og man får fritt syn mot høylandet som venter. Drover’s inn ligger på andre siden av elven, og vi ser ned på den mørke steinbygningen fra en god avstand. Det virker innbydende, til tross for ryktene om spøkelser.

Drover's inn er beryktet for å være et av Storbritannias mest hjemsøkte hotell.
Morten Risberg

Resepsjonen er mørk og full av utstoppede dyr, eldgamle bilder og edderkoppnett. Man drar lett assosiasjoner til Addam’s family. Den trykkende grøsserstemningen blir allikevel fort brutt av den sprudlende resepsjonisten som ønsker oss velkommen. Rommene er innredet med gammeldagse, mørke møbler, som bidrar til den koselig-skumle følelsen.

Det er liv og røre i puben på første etasje, med live musikk fra et ektepar som synger og spiller gitar og vaskebrett. Vi sitter rett ved scenen og nyter haggis med øl, mens andre i lokalet begynner å vrikke på dansefoten til skotsk musikk. Kvelden i spøkelseshuset fortsetter i god stil med whisky og dansing. Som en perfekt avslutning går strømmen i hele nabolaget rett før jeg skal legge meg. Det kan hverken bekreftes eller avkreftes at det spøker her.

Etappen mot Tyndrum gir en smak på Skottlands fargerike fjellandskap.
Morten Risberg
Ohad og Tahi fra Israel på vei gjennom et av turens mange dalfører.
Morten Risberg

Den lengste etappen

Neste dag beveger vi oss sakte , men sikkert oppover dalen mot et vidstrakt landskap med omkringliggende fargerike fjell og dalsider. Området minner mer om det typiske bildet av Skottland enn de tidligere dagene, og man skjønner at man er på vei mot høylandet.

Dagens mål er landsbyen Tyndrum, men et populært stoppested er en campingplass noen kilometer før. Her finner man en liten kiosk med absurde frysevarer som f.eks. zebrakjøtt og hai. De serverer også en kritikerrost baconroll og en berømt caramel shortcake.

Den neste etappen, Tyndrum til Kingshouse, er den lengste på hele West Highland Way, og måler ca. 34 kilometer. Til tross for lengden er det en relativt grei etappe, med kun ett parti med litt stigning før man når Inverornan. Et mulig stoppested for dem som ikke vil gå hele veien til Kingshouse.

Etter Inverornan fortsetter veien over Rannoch Moor, en gammel militærvei som snoker seg innover et goldt og vidt høyland. Det er overskyet og yrer, og det torvbelagte landskapet er bløtt og ugjestmildt. Allikevel er det en viss mystisk sjarm over det hele.

Området rundt Glen Coe er dramatisk – og tidvis litt dystert.
Morten Risberg
West Highland Way er velskiltet hele veien, med det gjenkjennelige «tistel»-symbolet. Her ved Glen Coe.
Morten Risberg

Kingshouse er i området som heter Glen Coe, som har et dramatisk og eventyraktig landskap, samt en dyster fortid. Historien om Glen Coe er en fortelling om krig mellom klaner, massakrer og drap, og mange vil si at stemningen henger igjen. Jeg kan si meg enig, spesielt på en sen, regnfull oktoberkveld.

Her finner man ikke mer enn et hotell, men dette er under oppussing. Det er derfor satt opp et midlertidig «bunkhouse» for gjennomreisende. Man får en god seng med tykk dyne, bra dusjfasiliteter, og en middag – mer trenger man ikke når man har gått over tre mil.

Devil’s staircase

Den sjette etappen, til Kinlochleven, er den korteste, men kanskje også den mest spektakulære. Veien går først mellom bratte og sceniske, mørkegrå fjell, før den bryter av og går rett mot Devil’s Staircase, som tar deg over et fjellpass. Devil’s staircase er beryktet blant vandrere for å være en tøff stigning, men om man er vant med norske fjellturer vil den ikke by på store problemer.

Videre går man sakte nedover i en slak fjellheim. Den siste delen er en bratt, men velholdt grusvei vei som leder ned til landsbyen, som er det største tettstedet man har sett siden Milgaine.

Puben er full av kjente ansikter jeg har sett underveis.

Etter enda en “Full Scottish Breakfast”, er jeg klar for å gjennomføre siste bit av vandringen. Her starter det også med en bratt klatring gjennom en skog for å komme opp til fjellplatået på vei til Fort William. Vel oppe på platået går man på en komfortabel og velholdt grusvei gjennom en slak dal. Langs veien er det flere pittoreske ruiner, samt svarthodete beitesauer som gjerne stiller opp på bilder.

Å gå mot Fort William gir en blandet følelse av lettelse og vemodighet. Bragden av å ha gjennomført hele turen blekner litt av at eventyret snart er over. Man kan fort bli vant med å bruke dagene på å traske gjennom ukjente landskap, og besøke nye landsbyer hver kveld.

Etter to mil begynner veien å gå ned mot sivilisasjonen og hovedveien som leder inn til Fort William. Man får fin utsikt mot Ben Nevis, Storbritannias høyeste fjelltopp, mens man fortsetter mot mål.

For å nå det endelige målet, som er markert av en statue av en mann som sitter og gnir seg på foten, må man gå gjennom hele sentrumskjernen og til enden av hovedgaten. Vel fremme er Fort William et perfekt sted for å feire at man har fullført 150 kilometer, og det er lett å treffe på andre vandrere du møtte på veien. Den vakre togturen fra Fort William tilbake til Glasgow er en perfekt anledning for å reflektere over opplevelsene West Highland Way har gitt deg.

Om en kan få en bedre introduksjon til hva Skottland har å tilby på kun en uke, er vanskelig å forestille seg. Kontrasten av å gå på øde vidder på dagen, for så å komme tilbake til sivilisasjonen med varm dusj, skotsk mat og drikke, samt et yrende publiv, er både komfortabel og fornøyelig. Om man ønsker å sove i telt i skogen kan man det også – selvfølgelig.