Visste du at det ski er for nordmenn, er falker for qatarere?
Førstereis til Qatar? Her får du tips!
Irene Jacobsen
Oppdatert:
Khaled Alkaja ser falken alvorlig inn i øynene.
— Visste du at en falk blir blind hvis du setter den foran fjernsynet i 20 minutter?
Det ski er for nordmenn, er falker for qatarere. Vil du kikke bak turistfasaden i Qatar, kan du ta turen til falkekvartalet i i hovedstaden Doha. Her ligger også et av få falkehospitaler i verden.
Fuglene koster fra 10.000 til flere millioner kroner, derfor synes nok mange at både behandling og kirurgiske inngrep er verdt pengene.
Særlig når du også vet at førstepremien på en falkekonkurranse i Qatar er en ny Land Cruiser og annenprisen 100.000 kroner.
Butikkene som selger fuglene ligger like ved og det er bare å gå inn å se, selv om du ikke skal handle.
Det er søndag formiddag. På den åpne plassen rett ved inngangen til emirens hestestall, ligger en gigantisk sandkasse full av små trepåler.
Rundt hjørnet kommer brødrene Al-Dosri (18), Yousf (16) og søskenbarnet Mohammed (14) med hver sin falk i hånden.
Tenåringene forteller gladelig om hobbyen sin.
— Dette er den andre falken min, den første døde, forklarer Al-Dosri.
— De tåler ikke så mye, ser du. Mohammed mistet sin en gang vi dro til ørkenen for å trene. Han slapp den, men den var mett og kom aldri tilbake. Det er en kul hobby altså, men du må aldri slippe av gårde en mett falk.
To kvartal bortenfor er butikken til falkehandler Khaled Alkaja. Annenhver dag setter han seg på et fly til Dubai, Kuwait, Saudi-Arabia eller Abu Dhabi med en falk som skal overbringes en nye eier.
Kundene vet hva de vil ha, og han har det.
— Faren min og bestefaren min hadde falker som hobby, det er jeg som har gjort det til jobben min, forteller Khaled Alkaja.
Han er en av nesten to millioner gjestearbeidere i Qatar. Kona og barna bor hjemme i Syria, de får ikke innreise i Qatar.Akkurat nå er Khaled Alkaja mest opptatt av hvordan det går med dem.
— Det hadde vært fint om de kunne kommet hit. Men sånn fungerer det ikke. Araberland, brødre, liksom – det er ikke noe godt brødreforhold.
Han avbryter seg selv og begynner heller å snakke om falkene. De er noen fascinerende fugler, spesielt synet deres. Setter du den foran fjernsynet vil den oppfatte hvert eneste bilde som ett enkelt fotografi. Resultatet er totalt synsødeleggende – det blir for mange inntrykk på for kort tid. Falken blir blind av tv-titting.
76-åring på spikermatte
«The pearldiver in Souq Waqif» står det på skiltet over døren. Saad Ismail Al Jassim sitter bøyd over disken, som er full av perler. Han snakker irritert i mobilen.
— Skal du absolutt ha et intervju, koster det 2000 rijaler (ca. 4500 kr), roper han, slenger fra seg telefonen, kikker opp på kundene og forklarer.
— Journalister, altså. Det var en av avisene i Doha, de vil intervjue meg, igjen. Men det gjør jeg ikke gratis, smiler han – og gjør et unntak for oss.
Han er en businessmann, 76-åringen. En gang i måneden står han for underholdningen på torget, da ligger han på spikermatte og knust glass. Han har telefonen full av bilder og videoer fra sist lørdag som bevis for dem som måtte tvile.
På veggen henger et stort innrammet bilde fra den gangen Saad Ismail Al Jassim var en ung kroppsbygger. Kundene synes han ligner på Prince.
Før Qatar ble rike på olje og gass var perledykking en viktig inntektskilde for nomadene. Sammen med faren og brødrene dykket også Saad Ismail Al Jassim etter perler.
— Men nå er det tomt. Havet har vært tomt lenge, forklarer han.
Butikken går likevel så det suser. Al Jassim har gjort en god jobb med å bli kjent som perledykkeren i Souq Waqif.
— Hvor får du disse perlene fra da?
— Fra Kina, vel. Oppdrettsperler. Det er mer der de kommer fra, sier han og gliser.
Doha er en miks av arabisk kultur, penger, luksus – og tragiske historier om forholdene mange av fremmedarbeiderne lever under.
Også mediene i Qatar skriver om påstander om slavekontrakter, om bygningsarbeidere som ramler i døden, om hushjelper og sjåfører som sier de er fratatt pass og rettigheter.
Gatebildet preges av kvinner i svarte abaia og høye hæler, gjerne med en Prada-veske på armen, en barneflokk i designklær og en filippinsk nanny på slep.
Midt oppi dette satser landet på luksusturisme, bygger skyskrapere og nye bydeler. For 30 år siden var alt bare ørken. Doha en liten landsby med lave steinhus. Det første hotellet ble bygd i 1982. — Det er ikke lenge siden de bodde i telt og vasket seg i en brønn, forteller ingeniøren på nabobordet i Souq Waqif.
— Den økonomiske veksten har vært enorm. Qatarerne gikk praktisk talt ned fra kamelen sin og rett inn i en Land Cruiser, ut av teltet og inn i luksuriøse hus. Fra å handle på lokale markeder går de nå på flotte kjøpesenter. Det vi har brukt flere hundre år på, har de presset inn på noen tiår. Det er klart at noe av den nødvendige utviklingen er blitt forbigått, sier mannen, han er europeer, en gjestearbeider, og har ikke lyst å ha navnet på trykk.
Som gjest er det smart å holde lav profil. Noe rister han på hodet over, andre ting har han allerede adoptert. For eksempel arabernes parfymepreferanser.
— Husk å kjøpe med deg ekte oud-parfyme, tipser han.
— Har du først luktet på den, er det ingen ting som kommer i nærheten. Verdens dyreste parfymeråstoff, det sier vel sitt.