Definisjonen av «uberørt» og «uoppdaget» har endret seg dramatisk for Thailands øyer.
I gamle dager kunne ordene med rette benyttes fra øst til vest og sørover mot Malaysia, om man var villig til å leve med trege fergeforbindelser, hyppige strømbrudd og sengelus.
Det kunne selvsagt ikke vare. Og nå som Thailand er blitt lekegrind for halve planeten, har de store ferieøyene blitt som tragiske skygger av paradisene de en gang ble hyllet som.
Naturlig nok har mange forlengst erklært øyene i Thailand som «over» eller «ødelagt», og heller løftet frem nærliggende land som bedre, roligere og mer ubesudlede.
Men, fremdeles finnes det steder hvor ordene gir mening, hvor lite skiller uke fra helg, hvor turister utgjør mindretallet av befolkningen og hvor man fortsatt ser stjernene når solen går ned.Koh Phayam, den lille øya under grensen til Myanmar, er en av dem.
Eller i alle fall nesten.
Verdens største vannkrig
Det kommer ikke på tale. Ingen sjans, sier jeg.
Scooteren er antikk, bagen er 20 kilo og dens eier fem ganger det. Og så var det jo sjåføren i tillegg.
Muntre Thaksin, med navneskilt, bermudashorts og signal-gul refleksvest.
— Slapp av, sier han.
— Vi får alltids plass. Det finnes ingen grenser!
Ingen grenser. Jeg har hørt det før. Det er mange områder av vitenskapen som ennå ikke er utforsket. Hvor mye og hvor mange som får plass på en thailandsk motorsykkel er en av dem.
— Ingen biler på øya, sier han, i det jeg motvillig rekker over duffelbagen og tar plass på det loslitte sykkelsetet.
— Du vil fort skjønne hvorfor!
Skal du til Thailand? Sjekk denne:
Hemmelige Bangkok
I landsbyen og langs veiene feires Songkran, thailandsk nyttår. Verdens største vannkrig. De støvete gatene er dekket i fuktige sikksakkmønstre som suges opp av grusen og fordamper på sekunder.Småbarn gjemmer seg bak busker og trestammer, klare til å dynke forbikjørende motorsyklister med vanngevær og hageslanger.
— De konkurrerer om hvem som kan treffe flest turister, ler Thaksin, i det jeg får en forfriskende bøtte midt i brystkassen.
— Nyt det! På denne tiden av året trenger alle å kjøle seg ned.
Videre kjører vi, vekk fra hovedveien og gjennom jungelen.
Det blir – som Thaksin sa – fort åpenbart hvorfor Koh Phayam er bilfritt og hvorfor det trolig aldri vil finnes noe annet enn motorsykler og scootere langs disse veiene.
De er altfor smale, altfor ujevne. En knapp meter eller to på sitt bredeste, med for mange hull, dumper og sprekker til at en firehjuling kan unngå dem.— Ingen er interessert i biler her på øya, sier han.
— Jeg håper de aldri kommer!
Det er bare tyve minutter siden den eldgamle passasjerfergen slapp meg av på kaia, og allerede er Koh Phayam alt jeg hadde håpet på. Lav, gyllen sol gjennom palmene og den tjukke lukten av tropisk vegetasjon. Eksotisk fuglesang og øgler som dorsker seg på den varme asfalten.
— Hvor lenge blir du?, spør Thaksin.
— Vanskelig å si, svarer jeg.
— Er det et visumkontor på øya?
Snorkleparadis er i ferd med å bli ødelagt:
Thailand stenger øy for turister
Et liv levd etter soloppgangene
Jeg våkner dagen etter til total stillhet. Bare skvulpingen av Andaman-havet utenfor Big Tree Bungalows, med gullskjær langs bølgetoppene og fargerike fiskebåter på horisonten.
Strømmen gikk rundt klokken to i natt, og den vil ikke være tilbake før mørkets frembrudd. Slik er hverdagen for størsteparten av øyas befolkning, forteller hotelleieren Kaew.
— Ettersom folk får bedre økonomi, selges det flere og flere generatorer fra fastlandet, sier hun.
— Men for meg er det ikke så farlig. Det har jo alltid vært sånn. Og mange av gjestene har ikke noe imot enklere kår. Mange reiser jo tross alt for å koble seg fra omverdenen.
Sjekk den herlige listen: Stor kåring: Her er verdens beste strender – og en av dem ligger i Europa
Og Norge er med på denne gøyale bucketlisten: Britisk avis: 50 eventyrlige reiser du må ta i livet
Kaew har vært oppe siden kl. 05.00. Et liv levd etter soloppgangene, som hun selv kaller det.Uansett om vi diskuterer været, thailandsk politikk eller hvor på øya man finner de beste fotomulighetene, er ansiktet hennes dekket av et bredt, blendahvitt smil.
Kaew er født og oppvokst på Koh Phayam, og sier hun er takknemlig for at øya har unngått utviklingen til sine hyperpopulære naboer.— Jeg hadde ikke orket, sier hun. - Det er godt at så mange kan leve av turismen, men det kan også bli altfor mye for dem som faktisk bor der året rundt. Jeg er glad for at barna mine vokser opp på samme øya som jeg gjorde.
På samme tid reagerer Kaew på ord som «uspolert» og «uberørt». For det er plenty med restauranter, barer, gjestehus og hoteller her nå, fra rustikke tre-hytter til trendy alternativer i firestjerners-sjiktet.Det man ikke finner, heldigvis, er typen turister som legger hemninger og folkeskikk hjemme når de reiser.
— Party-folket kommer ikke til Ko Phayam, forteller hun, - fordi det rett og slett ikke er mange steder å feste. Ikke etter kl. 22.00, når alt stenger. Da er det gresshopene som tar over natten.
Men som med alle øyer og ferieparadis i Asia, er endringer uunngåelig. Flere vil komme, industrien vil vokse og før eller siden vil noen se potensialet i å bygge store ting langs de brede, finkornede strendene på Ao Yai og Buffalo Bay.Når jeg ber Kaew titte inn i fremtiden, er hun derimot for det meste optimistisk.
— Øya kommer til å forbli rolig og vakker i mange år, sier hun.
— Den er rett og slett ikke stor nok til å tilrettelegge for en betydelig turistrøm.
Det helt grunnleggendeLate dager i vannkanten. Tiden går sakte og fort på samme tid. Sånn er det jo på øyer. Sene frokoster, kajakkturer, ustabile wi-fi forbindelser og en hyggelig samtale fra tid til annen mens sjømaten legges på grillen.
Jeg jobber meg gjennom bok-utvekslingene, lar innboksen fylle seg opp, leier scooter, smører armene med solkrem og utforsker det snirklete nettverket av stier som dekker øya.
Når bensintanken er tom og kvelden faller på, rusler jeg langs stranden og nyter et variert utvalg av Thailandske klassikere og dags-fanget sjømat. Ildfluer svermer i fikentrærne, myggen summer rundt øregangen og fra skogen høres de fjerne ropene fra eksotiske fugler.Og det er da det slår meg. Kanskje CNN og New York Times hadde rett. Dette er en lite stykke av det «gamle Thailand». Som det var før verden sto på døren. Her finner du lite mer enn det helt grunnleggende. Og ofte er det grunnleggende alt som skal til.
Glad i øylivet? Det er vi. Bli inspirert av disse sakene: