Øya har 160 fastboende. Og 650.000 besøkende årlig: Bli med til Lindisfarne

Tidevannet er den hellige øyas plage. Men det gir også Lindisfarne to ansikter.

Publisert:

Veiforhøyningen over til Lindisfarne og Holy Island kom i 1954. Da ble det enklere å reise til og fra øya, men veien har en vesentlig begrensning: Den er bare åpen når det er lavvann. I to perioder i døgnet er den stengt. Foto: Arnfinn Mauren

Navnet er godt kjent fra historiebøkene. Og de fleste har nok sett det nærmest ikoniske bildet: Et flatt landskap med en borg oppe på en fjellknaus ut mot Nordsjøen.

Det er lett å tro at Lindisfarne – eller Holy Island, som øya også heter – ikke har så mye mer å by på. I så fall er du ikke alene. De fleste førstegangsbesøkende blir overrumplet av det som møter dem.

– Jeg har vært fascinert av Lindisfarne i 20 år. Nå er jeg her. Det er nesten litt overveldende, forteller Steve Sheard fra Leeds, idet han sitter og reflekterer over opplevelsene i hagen til en lokal kaffebar med eget kaffebrenneri.

Annie Sollom og Steve Sheard fra Leeds overnattet i campingvogn på fastlandet – og tok den gamle pilegrimsruten ut til øya. Da følges en oppmerket rute – med stolper – over til Holy Island. Turen tar om lag to timer, og det er anbefalt å starte to timer før vannet er på det laveste. Foto: Arnfinn Mauren

Én ting må sjekkes før et besøk

Den første fascinasjonen møter besøkende på veien ut til Lindisfarne. En kjapp sjekk på kartet kan villede turister til å tro at det er en bro ut til øya. Men kartet stemmer ikke med terrenget, i alle fall ikke hele døgnet.

Slik ser det ut fra luften når høyvannet dekker veien ut til Holy Island. Det advares mot å krysse på stigende vannivå – selv om det ser tørt ut. Høyvannet kommer raskt, og bare i år har det vært en rekke aksjoner for å berge både bilister og fotturister fra å bli tatt av høyvannet. Foto: Craig Duncanson / Shutterstock / NTB scanpix

Her er riktignok en vei. Den kom i 1954. Men den har en vesentlig hake ved seg: Den er bare åpen når det er lavvann. Når høyvannet kommer, ligger veien flere meter under vann.

– Tidevannet er en begrensning. Vi åpner kafeen når veien ut er åpen, og vi må lukke før høyvannet stenger veien, forteller daglig leder Becky Riseborough ved kaffebaren Pilgrim cafe.

De som kjenner tidevannets rytme, vet at tidene for flo og fjære varierer fra dag til dag. Det påvirker også rytmen til de knapt 200 fastboende og de opptil 3000 besøkende som på de mest travle dagene tar turen dit.

– Jeg husker hvordan det var før veien kom. Øya er ikke den samme. Det var bare postmannen som hadde bil, sier 84 år gamle Thelma Dunne

Arbeidstiden til Becky Riseborough ved kaffebaren Pilgrim cafe varierer fra dag til dag – avhengig av når veien ut til Holy Island er åpen. Foto: Arnfinn Mauren

Les også

Unngår du helst andre turister? Denne greske øya har bare 15 rom til utleie.

Berger turister minst én gang i måneden

Det mangler ikke på formaninger om hvordan besøkende skal forholde seg til tidevannet. For det første gjelder det å sjekke tidevannstidene. Rådet er å dra ut til øya en time eller to før vannet er meldt å være på sitt laveste.

Men enda viktigere for dagsbesøk er det å returnere før Nordsjøen skiller øya fra fastlandet igjen. Tidevannet kommer raskt, og det er langt fra uvanlig at redningsmannskaper må ut å berge turister.

– Det er alltid en og annen som nekter å følge anbefalingene. De tror de vet bedre, sier en talsperson for redningstjenesten i området.

De som er igjen på øya når høyvannet stenger veien, får oppleve den andre versjonen av Lindisfarne: Færre mennesker, ro og en lokalbefolkning som puster ut på en av øyas to puber.

Husk tidevannet: Her finner du tabellen

En liten, halvveis isolert landsby

Bildene av borgen oppe på knausen, og de flate markene rundt – skjuler nemlig noe vesentlig: Det bor folk på Holy Island. Og øya har både puber, overnattingssteder, samfunnshus, kafé og kirke. Men ingen leger, politikonstabler eller brannmenn.

Lindisfarne-borgen ble bygget på midten av 1500-tallet, delvis med materialer fra klosteret som ble lagt ned på omtrent samme tid. Mye ble endret da forleggeren Edward Hudson kjøpte det som feriebolig på begynnelsen av 1900-tallet. I dag blir borgen forvaltet av stiftelsen National Trust og er åpen for publikum. Foto: Arnfinn Mauren

Lindisfarne byr også på mennesker som er blitt så overveldet av opplevelsene de har hatt der, at de har kommet tilbake for å bli. Kunstneren John Tierney, egentlig fra Birmingham, er en av dem.

For 15 år siden hadde han ikke malt et eneste bilde. En oppfordring fra en venn og et besøk på Holy Island gjorde at han begynte å male bilder fra øya. I 2013 holdt han sin første utstilling. Det ble en suksess.

– Det er et spesielt lys på øya som jeg prøver å formidle gjennom bildene mine, forteller han.

John Tierney fra Birmingham har malt – og solgt – så mange bilder fra Holy Island at han til slutt åpnet eget galleri på øya. Foto: Arnfinn Mauren

Pilegrimene gjenerobret øya

De pittoreske bildene til John Tierney skjuler imidlertid Lindisfarnes blodige historie. Ett av de første vikingraidene fant sted her, 8. juni 793. Det er den første historiske hendelsen knyttet til Norge som kan tidfestes til en eksakt dag. Æren for det skal munkene på Lindisfarne ha.

På det tidspunktet hadde Lindisfarne fått en sentral posisjon i kristningen av Nord-England og Skottland. Et munkekloster var etablert der, og pilegrimer valfartet til øya.

Bare ruinene står igjen etter klosteret på Holy Island. Men kirken rett ved siden av er fortsatt i bruk. Foto: Arnfinn Mauren

Til tross for at vikingene plyndret klosteret og drepte mange av munkene, ble Lindisfarnes sentrale posisjon gjenopprettet etter vikingtiden. Den ble bevart frem til Henrik 8. avskaffet klostervesenet på 1500-tallet.

Lindisfarne har imidlertid bevart sin status som en hellig øy, og fortsatt er øya, dens borg og klosterruinene et mål for pilegrimer fra hele verden.

Når pilegrimene stiger inn i den lokale kirken, kan de lese en geistlig unnskyldning fra Norge for det som skjedde i 793. Den kom sommeren 1993.

– Vi minnes hendelsene i 793 og innsatsen til munkene på Lindisfarne med angrende hjerte, uttrykte daværende Nidaros-biskop og preses i Den norske kirke, Finn Wagle.

Var det danske eller norske vikinger?

Selv om det hadde vært spredte vikingraid i Storbritannia før, er angrepet på Lindisfarne blitt sett på som starten på vikingtiden. Men kom angriperne fra Norge eller Danmark? Professor i arkeologi ved Universitetet i Oslo, Dagfinn Skre, mener det er umulig å gi et klart og dokumentert svar på det.

– Men det vi vet, er at flertallet av dem som dro over Nordsjøen på den tiden kom fra de nordre delene av Vestlandet.

– Var det tilfeldig at de angrep Lindisfarne?

– Det er også umulig å svare på. Men de drev omfattende etterretning, og på generelt grunnlag kan vi si at det ikke var tilfeldig hvor de slo til.

På veggen i St. Mary-kirken på Lindisfarne henger det et innrammet brev fra biskop Finn Wagle. Foto: Arnfinn Mauren

Kjent gjennom folkerock fra 1970-tallet

Samtidig som historien og naturen er med på å skape en unik atmosfære på øya, er det ikke til å legge skjul på at det også er noe helt annet som har gjort øya kjent: En folkrockgruppe som sang om å være arbeidsledig i Newcastle-området – i låten Fog on the Tyne.

– Fascinasjonen knyttet til Lindisfarne startet da jeg på 1990-tallet hørte en coverversjon av sangen, forteller Steve Sheard, mannen som nøt sin kaffe på øyas kaffebar.

Bandet Lindisfarne gjorde trolig stedet mer kjent enn noen historiebøker. Selv om de var et Newcastle-band, tilbrakte bandmedlemmene mye tid på Holy Island. Sangen Fog on the Tyne ble også til på øya. Men bandet spilte aldri der, før innvielsen av det nye samfunnshuset i 2016, med 150 mennesker i salen.

– Slik er kraften til Holy Island. Øya trekker oss stadig tilbake, fortalte ett av bandmedlemmene, trommeslager Ray Laidlaw, i forbindelse med konserten den gangen.

Den lille landsbyen på Holy Island – med puber og kaffebar – er en liten åpenbaring, når forventningene er en fjellknaus med en borg. Foto: Arnfinn Mauren

Kanskje alt var bedre før – eller?

Men ikke alle fastboende liker retningen som øya har tatt. På det meste kan besøkstallet i løpet av en dag komme opp i 3000. Flere uttrykker at det kan bli for mye av det gode.

– Det er likevel fortsatt god plass her. Man kan finne bortgjemte steder, fremdeles, påpeker Thelma Dunne (84).

Ved foten av reisens mål, Lindisfarne Castle. Pauline Schofield (t.v.), Carol Bishop og Elsie Collu. Foto: Arnfinn Mauren

Mange av dem som driver forretningsvirksomhet på øya, kommer fra fastlandet. En viss spenning mellom dem og de innfødte kan av og til komme opp på overflaten.

Alison Brigham reklamerer med at hun er den eneste som tilbyr frukt og grønnsaker som er dyrket på øya. Men selv hun må innrømme at det ikke bare er Lindisfarne-blod i årene hennes.

– Jeg har sjekket mitt DNA og fått det bekreftet. Jeg har to prosent vikingblod i årene, fastslår hun, uten å avsløre noen stolthet over faktumet.

Øyboer Alison Brigham selger egenprodusert frukt og grønnsaker. Hun mener livet på øya endret seg da veifyllingen kom.– Da min bestefar vokste opp her, gikk det 99 barn på skolen her. Nå er det to barn i skolepliktig alder. Foto: Arnfinn Mauren

Publisert: