Hit kommer kitere fra hele verden. Og selve konkurransen er en fryd for øyet.

– Det er bare «the thing to do»!

Jamie Anderson fra England er giret. Helt siden han begynte med snøkiting har han hørt om Varanger Arctic Kite Enduro (VAKE).

Racet som går 220 kilometer fra Berlevåg til Vardø, er verdenskjent for en ganske smal gruppe, nemlig snøkitere. Deltagere fra USA, Canada, Russland og hele Europa kommer hit hvert år.

Vanligvis er dette en konkurranse der deltagerne konkurrer om å komme først frem. I 2018 ble det annerledes. Varanger Arctic Kite Enduro markerte sitt tiårsjubileum med en spesialutgave: ekspedisjon i stedet for konkurranse.

Fra eksperiment til braksuksess

For snart elleve år siden var VAKE et eksperiment med seks deltagere. Siden da har jungeltelegrafen gått verden rundt, i 2015 deltok hele 88 kitere.

Øyvind Stangnes har vært racemaster og leder for VAKE så lenge det har eksistert. Under jubileumsekspedisjonen var han guide, og han håper fokuset på ekspedisjon fremfor konkurransefokus vil rekruttere nye kitere til arrangmenetet. Konkurransen er såpass tøff at mange kvier seg for å melde seg på.

VAKE er i utgangspunktet organisert som en lagkonkurranse, fordi det er for farlig å kite helt alene over Varangerhalvøya. At en er sterkere sammen, har flere erfart opp gjennom årene. Skader, ødelagt utstyr og tabber kan stanse ferden.

Hvert lag får en streng pakkeliste: de skal ha med seg utstyr til å overnatte, nok mat, kokeapparat og annet som kan bli livsnødvendig. Selv i april kan temperaturen fort bikke 20 minus på natten.

Men det viktigste for å få lov delta, er at du er en erfaren kiter og kan klare deg ute i villmarken. Flere søknader om å delta er blitt avvist, fordi laget ikke var dyktige nok på disse punktene. Som VAKE skriver på sine nettsider: «Are you prepared? Really prepared?»

Dager i hvitt

Starten er en fargerik fryd for øyet. I 2018 gikk deltagerne på ski opp fra fiskeværet Berlevåg før de heiste segl.

Da alle hadde fått kitene i luften, føyk de av gårde innover fjellet mot første sjekkpunkt.

Det er det siste man ser til kiterne på noen dager. Snart ble vinden et problem. Snøføyka visket ut konturene, himmel og horisont blir en hvit masse.

– Så mye dårlig vær har vi aldri hatt tidligere! Det er fullstendig hvitt, og vi kan ikke kite sikkert, forteller Anna Solvoll Rognmo på en skurrete telefonlinje etter et døgn i villmarken.

Hun er en av arrangørene, men hadde aldri deltatt selv tidligere.

Da ekspedisjonen ankom sjekkpunktet, var det en lykkelig gjeng som fikk servert varm lapskaus og en øl i teltet.

Snøblind og lykkelig

Dagen etter ble været bedre. Både sikt og vind sendte kiterne av gårde mot neste sjekkpunkt, Vadsø. Noen mil før målet løyet vinden, og ekspedisjonen slo leir for natten. De våknet til sol og vind i riktig retning.

Snart kunne vi skimte små, bønneformet fargeklatter som poppet opp på himmelen nord for Vadsø.

Kiterne seilte i medvind med utsikt over Varangerfjorden, og smilene var klistret i solbrune fjes da de kom frem til sjekkpunktet. En av deltagerne syntes det var så vakkert at han måtte ta av seg solbrillene for å nyte det fullt ut. At han ble delvis snøblind, var en liten pris å betale, mente han.

Aldri mer, eller?

– Jeg var virkelig ikke forberedt på at det var så tøft, ler Amil Kabil.

Han er opprinnelig bosnier, men bosatt i USA, og kom rett fra sandaler og strand i Mexico til kiting i arktisk klima. Han ler litt av seg selv, og forteller at han har hatt et ubrukelig liggeunderlag og elendige sko. Nå er han sliten.

De fleste bestemmer seg for å avslutte i Vadsø. Fem dager er nok før møre lår.

– Vil du prøve dette igjen?

– Akkurat nå er svaret «nei!». Men om en stund så husker jeg bare det flotte, glemmer slitet, og får opp konkurranseinstinktet. Så du skal aldri si aldri.

Engelske Jamie er derimot skråsikker:

– Får jeg lov å delta, så kan jeg garantere at jeg står på startstreken av VAKE 2019!