— Hvis du aldri går deg vill, finner du ikke noe som er nytt. Det gjelder forresten for resten av livet også, sier norsk-italienske Kristin Flood, som har bodd i Italia de siste 20 årene.
Og du kommer like garantert til å rote deg bort i Venezia, men det er også litt av poenget.
Det første møtet med Venezia er for mange togstasjonen ved Canal Grande. Den brede kanalen er selve livsnerven i byen, som tar imot 15–20 millioner turistene årlig. Derfra er det bare ett stopp med båtbussen til Rialto Mercato.
Det tradisjonsrike fiske- og grønnsaksmarkedet er en viktig handels- og møteplass for venetianerne, og også en populær turistattraksjon.
Tradisjonsrikt fiskemarkedGrytidlig om morgenen kjøper fiskehandlerne nyfanget sjømat fra fiskerne som kommer med fiskebåtene sine. En av dem er 61 år gamle Maurizio Vio, han har jobbet som fiskehandler i 50 år.
— Det er mest venetianerne som handler her. De fleste turistene er bare nysgjerrige, men noen vil ha hjelp til å lage fiskeretten Sarde in Saor, sier Vio.
Noen boder bortenfor treffer vi Armando Rossi, som selger frukt. 50-åringen har jobbet her siden han var ti år.
— Det begynte med at jeg kom hit etter skolen og hjalp min bestefar. Etter hvert overtok jeg ansvaret, og siden er jeg blitt her. Jeg selger bare helt fersk frukt, sier han stolt.
Rossi forteller at han kommer til markedsplassen allerede klokken tre om natten for å forberede dagen.
— Så jobber jeg til klokken 15 om ettermiddagen. Slik er det alle dager utenom søndag.
Rossi er glad i jobben sin, men fiskehandler Vio innrømmer at 50 år på det samme torget har satt spor.
— Jeg er trøtt nå. Alle turistene har forandret livet mitt, på godt og vondt. Innimellom er det så folksomt at vi omtrent ikke kommer frem i vår egen by.
Har du et tips til reiseredaksjonen? Send oss gjerne en e-post!
Mye mer enn du ser
Venezia består av mange små øyer bundet sammen av broer. Området mellom Rialto og San Marco er det typiske sentrum. I sommerhalvåret går turistene nærmest i kø her.
Men Venezia er så uendelig mye mer, det gjelder bare å våge seg litt bort fra turistmagnetene. Øyene er heller ikke større enn at du alltid finner frem igjen. Hvis ikke, er det bare å spørre.
Utstyrt med det samme kartet som allerede har spilt oss noen puss de første dagene, setter vi i vei. Det er ikke lenge før vi finner en helt annen ro. Plutselig er det nesten bare italienerne som lever sine vante liv. Oppfatningen om at Venezia nesten er ødelagt av turisme, viser seg ikke å stemme. Det var bare vår uvitenhet.Mens vi vandrer i trange gater og smale smug og myser opp på klesvasken som flagrer på tørkesnorer utenfor vinduene, og tar en espresso på en liten kafé, som fortsatt har toalett hvor det gjelder å innta hockeystil over skålen i lav høyde, har vi allerede opplevd mer enn dem som bare går frem og tilbake i handlegatene og på Markusplassen.
Som en skattkiste
— Jeg elsker Venezia. Det er som en skattkiste med mer enn tusen års historie, sier Kristin Flood.
Flood er journalist og forfatter av yrke, og ingen formell guide, men elsker å vise frem byen til nordmenn som kommer på besøk. Vi møter henne på stamkafeen hennes, Caffè Rosso på Campo Santa Margherita i området som heter Dorsoduro.
— Selv om jeg har bodd her i nesten 20 år, oppdager jeg stadig noe nytt. Det gjelder bare å komme seg bort fra de skiltede gatene og løfte blikket. Og så er det ubeskrivelig å oppleve en by uten biltrafikk, smiler hun.
Historien svever som et usynlig teppe over byen. Margherita-plassen kalles gjerne for Venezias latinerkvarter. Byens universitet ligger i dette område. Fakultetet for arkitektur er anerkjent over store deler av Europa.
Stolt av kirkene
Hver bydel har egne kirker, også rett rundt hjørnet for Campo Margherita. Men først kommer vi til en scuola.
— Tidligere samlet rike familier seg i scuolaer, som var et slags bydelshus, hvor de samlet inn penger og organiserte måter å hjelpe fattige familier på. Innsamlingene ble organisert privat, så det er ganske imponerende hvordan de hjalp hverandre, mener Flood.I dag er de fleste scuolane i Venezia omgjort til museer og overtatt av det offentlige.
Kirkene i Venezia er godt bevart og åpne for folk flest, men noen steder tas det inngangspenger når det ikke er messe. Opprinnelig var det munker som voktet kirkene og de bodde i klostre i nærheten. I dag blir klostrene brukt til ulike formål, og en av byens videregående skoler ligger i et nedlagt kloster like i nærheten av Margherita-plassen.
- Venezias beste is
Videre i bydelen Dorsoduro finner vi det som Flood mener er byenes beste iskrembar.
— Jeg lager is av rene råvarer og selger bare nylaget is, forteller Simone Samboho i Gelateria Squero, og lar oss lukte på massen med malte pistasjnøtter som han sier koster over 5000 kroner kiloen.
Vi har aldri smakt noen lignende, isen både lukter og smaker skikkelig pistasjnøtter.
— Man blir i godt humør av å spise god is, smiler han.
Lev som en venetianer
Hvis du først beveger deg litt inn blant lokalbefolkningen, kan det være smart å også spise som en.
— Til frokost spiser italienerne søte kjeks, eller en croissant og drikker en diger kopp med cappuccino. Så spiser man varm lunsj og deretter varm middag om kvelden, forklarer Flood.
Selv har hun vendt seg til denne levemåten, og har også blitt glad i den italienske tradisjonen med en sosial time på en lokal kafé.
— Det er vanlig å møtes til et glass vin, eller aperitivo etter jobb kl. 19.30, så blir vi en times tid før vi drar hjem og spiser middag.
Og kanskje er slike stunder på kafé noe av det beste med hele Venezia.
— For noen år siden spurte jeg Venezias borgermester hva en turist på et kort besøk måtte få med seg. Ha svarte at det beste var ikke å gjøre noe, men sette seg på en liten plass og bare ta byen inn over seg.
Følg oss på Twitter@reisecamillaog på Instagram@reiseredaksjonen
Ut og reise? Sjekk vår valutakalkulator
Disse ti byene har verdens beste restauranter
Er dette Italias aller beste mat?