Storebror Lukas tar salto fra terrasserekkverket og ned i nysnøen utenfor eneboligen i Porsgrunn. Minstebrødrene følger på med hopping. Litt knuffing blir det, gråt og jammer over snø som kommer i ansiktet og innenfor dressen. De løpende småkrisene håndteres av foreldre som er vant med å gripe inn i guttesøskenflokken på tre.
— Orker dere en til, var spørsmålet vi fikk da vi annonserte gutt nummer tre. Hva skal en svare på sånt? Han var jo allerede på vei. Jeg svarte vel: Vi får bare si velkommen, og så tar vi det derfra, ler trebarnsmor Camilla Lorenc Kristiansen.
For snart fem år siden kom Lias Maximo til verden, i familien befant seg allerede to små gutter, Lukas og Linus Abel.
— Vi er en familie rik på gutter, tre unike og flotte gutter. Vi prøver å ha en nogen lunde lik oppdragelse, men det er behov for småjusteringer for den enkelte. De er ganske forskjellige, forteller moren.
Eldstemann har banet vei for de to andre, den yngste spiller iblant på at han er yngst. To av dem har en god porsjon temperament. En er mer sårbar enn de to andre.
Temperamentet er avgjørende
Dette er rett i kjernen av hva Stein Erik Ulvund, professor i pedagogikk ved Universitetet i Oslo, er opptatt av i sin nye bok «Rakkerunger og englebarn - oppdragelse uten fasit».
Der løfter han frem barnets temperament som avgjørende for hva som er god oppdragelse og god omsorg for barnet. Søsken innad i en familie kan være så forskjellige, og kan dermed kreve helt ulik oppdragerform.
— Man vil veldig fort oppdage hva som fungerer på den ene og ikke på den andre. Ja, det er forskjellsbehandling, det tvinger seg frem, men barna aksepterer som regel dette. Men foreldre må aldri ha «favorittbarn», sier Ulvund.
Han mener god barneoppdragelse kan kokes ned til disse enkle prinsippene: Vær en tydelig voksen, aksepter barnet ditt på godt og vondt, og gi betingelsesløs kjærlighet.
Tips redaksjonen om temaer rundt barn og oppvekst som du vil vi skal skrive om
- Jeg er mindre bombastisk i dag
Boken ble påbegynt for ti år siden, men så lagt bort. Det tror Ulvund det var en mening med. Han tror han treffer en nerve med boken akkurat nå fordi foreldre er begynt å irritere seg over eksperter og medieoppslag som har en tendens til å fokusere på gode foreldreråd om oppdragelse, som om disse gjelder for alle barn.
- Hvem skyter du på, du er jo selv en ekspert som kommer med en bok?
— Ja, jeg er den første til å legge hodet på huggestabben. Det er ikke vanskelig å konfrontere meg med at jeg har gitt råd som kan minne om dem jeg nå kritiserer i boken. Men etter hvert har jeg prøvd å skjerpe meg, jeg er mindre bombastisk i dag enn jeg var som ung stipendiat. Dette er derfor ikke noen oppskriftsbok med fasiter, sier Ulvund. - Jeg håper foreldre vil føle at de får «oppbacking» på at det de allerede gjør er riktig, legger han til.
Han henvender seg til vanlige familier med vanlige barn, og dem er det desidert flest av i Norge.
— Jeg vil si til foreldrene: Parker fagfolk som gjør deg usikker, du er selv den beste eksperten på ditt eget barn, sier Ulvund.
- Er blitt flinke til å skille på støy
I familien Lorenc Kristiansen i Porsgrunn er det ikke fritt for at det kommer en del irettesettelser i løpet av en dag.
— Det er aktivt, til tider veldig aktivt. Iblant er det tøft, det må vi innrømme, men så skifter det jo veldig fort og vi koser oss igjen. Man kan ha veldig mange gode ideer, men de som ikke har tre unger, vet ikke hvordan det er å ha tre unger, sier pappa Terje Kristiansen.
Støy er et stikkord. Men foreldrene er etter hvert blitt flinke til å skille på støy: Støy, som når guttene krangler og irriterer hverandre, og støy som når de har det morsomt.
— Er det den siste varianten, tåler jeg mye. Jeg er også blitt bedre på å la guttene ordne opp mer seg i mellom når det er små-krangling. Det kan ikke nytte å skulle springe og ta alt, da får en ikke gjort annet, legger far til.
«Time out»-metoden var ikke noe for dem
— Jeg trenger å ventilere ut de gangene det er som mest strevsomt i heimen, sånn sett deler jeg mye fra vårt ikke perfekte familieliv. Det er ikke alltid de andre venninnene mine er like snakkesalige, men sånn får det være, vi har ikke noe å skjule, sier mamma Camilla.
Foreldrene har ikke lest så mange bøker om oppdragelse, noen tips og råd har de likevel lest fra ulike artikler på nett. En gang prøvde de seg på en «time out»-metoden.— Vi hadde hørt at den skulle være så bra, men den fungerte ikke så godt for oss. Vi gikk fort bort fra den, og løser slike konflikter på vår egen måte, snakker godt ut med dem når de har roet seg ned, forteller moren.
- Barn tåler prøving og feiling
Ulvund mener barn tåler prøving og feiling. Barneoppdragelse er et eksperiment i hver familie.
- Bør ikke foreldre ha noen mål med barneoppdragelsen?
— Jo, det kan alle ha. Man har naturlig nok ønsker om å ha barn som er hjelpsomme, empatiske og som viser vanlig folkeskikk. Men man kommer ikke dit med samme fremgangsmåte for alle barn, sier han.
— Det gjelder å gjøre det beste ut av det barnet du har fått, vær stolt av barnet og jakt mer på det som er positivt enn negativt. En «rakkerunge» kan ende opp som et prakteksemplar, og et «englebarn» på sin side kan bli den mest ufordragelige verdensmester som får problemer med å få venner. Dette er ikke lett å forutsi, sier Ulvund.
I starten kunne Camilla Lorenc Kristiansen ta seg nær av ulike personlige meninger fra andre rundt oppdragelse, nå preller det av. Ekteparet opplever at de er trygge i foreldrerollen.
- Folk får skravle i vei, vi gjør det på vår måte, og så håper vi at det blir et godt resultat av det, smiler trebarnsmoren.
- Vi kan påvirke barnas temperament i mye mindre grad enn vi tror
— Dette lyder kjent. Det professor Stein Erik Ulvund sier om temperament er ikke oppsiktsvekkende nytt for meg. Vi foreldre kan påvirke barnas temperament i mye mindre grad enn vi tror, sier David Eberhard.
Han sikter til at forskning viser at temperament er rundt 50 prosent arv.
— Det foreldre imidlertid kan påvirke, er hvordan dette temperamentet arter seg, og det kan de gjøre på en mye bedre måte enn hvilken som helst ekspert, det er de som kjenner barnet sitt best, legger han til.
- Oppdragelse er blitt et skjellsord
Den kjente svenske psykiateren og forfatteren ble i høst debattert i norske medier etter at han kom ut med boken «Hur barnen tog makten».
Der tar han opp hvordan oppdragelse i dagens samfunn nærmest er blitt et skjellsord. Dessuten hvordan ekspertenes råd er så mange og så detaljerte at det nesten har blitt umulig for dagens foreldre å gjøre noe riktig.
Eberhard tror ikke det er tilfeldig at bøker om oppdragelse nå maner foreldre til å ta tilbake troen på seg selv.
— Hovedbudskapet i min bok er at det ikke er noe negativt ved å si fra til barn. Det er rett og slett dårlig gjort av foreldre å ikke oppdra dem. Barn er ikke kompetente, de bør ikke få «ta makten», sier han.
Holder å være god nok
I forlengelsen av denne tanken mener Eberhard at foreldre skal våge å oppdra, våge å være dem som vet best og blåse i ekspertene. Der følger han Ulvund helt.
— Inspirasjon hentes fra den amerikanske psykiateren Donald W. Winnicott som står bak begrepet «Good enough parent», som handler nettopp om at det holder å være god nok. Les gjerne min bok, eller Ulvunds eller Jesper Juuls bok, men stol alltid på din egen vurdering, sier Eberhard.