En spennende samtale som sprang ut av dette var spørsmålet om det er rett å sette ord på frykt når vi lever i en ytre sett trygg tilværelse med fred, oppvarmede hus og mat på bordet.
Konteksten til denne workshopen er et spennende samarbeid mellom ARKIVET og Nav Agder som heter «Blanke ark». Der jobber vi sammen om å adressere utenforskap og inkludering, med en metodikk som er utviklet for at mennesker som står langt fra hverandre kan se verden fra hverandres ståsted. «Blanke ark» er brukermedvirkning i praksis.
Under Arendalsuka i år fylte vi Arendal kulturhus med elever, og viste en forestilling knyttet til dette. Scenen var fylt opp av deltakere som har en tilknytning til Nav, enten som brukere eller som ansatte.
Bakgrunnen for forestillingen var en rekke skriveverksted for unge mennesker som har falt utenfor, og som trenger hjelp for å komme inn i utdanning eller jobb. Tema for verkstedene var ikke gitt, og hadde bokstavelig talt «blanke ark». Skriveverkstedene skulle munne ut i denne forestillingen og det var derfor spennende å se hva deltakerne brant for.
Å bli sett
Det som kom fram, burde ikke overraske noen. Ungdommene ønsket et tema som gikk på å bli sett for den de er, med sitt potensial. Dette temaet engasjerte de dypt!
Mange hadde refleksjoner knyttet til egne erfaringer, og beskrev et behov for å bli reelt lyttet til. Blir man vurdert som en som er falt utenfor som må reddes, eller som et menneske med potensial? Og får man en mulighet til selv å definere hva som er viktig, og hva man tenker kan hjelpe i situasjonen?
Gjennom verkstedene kom det frem at Nav-ansatte og Nav-brukere har en ting felles: For å gjøre det bra, må man være trygg. En trygg Nav-ansatt kan utfordre rammene når systemet ikke virker. Systemene skal jo være der for menneskene, og ikke motsatt.
Utvikle løsninger sammen
Jeg har i mange år jobbet i Strømmestiftelsen med fattigdomsbekjempelse i noen av verdens aller fattigste land. En tydelig metodikk i dette arbeidet er at man ikke skulle komme med ferdigtygde løsninger der man tenker «one size fits all».
De programmene som fungerte best, var designet i tett samarbeid med mennesker som selv var med å definere behov. Løsninger ble utviklet sammen, og det ble tilbudt ressurser som var nødvendige for å nå målene som ble satt. Det gjør fort vondt verre om du står i en vanskelig situasjon og noen definerer hva du trenger. Det er de samme prinsippene som gjelder i en fattig landsby i Mali eller for en ungdom fra Lund som har falt ut av skolen.
Heldagsskole kan løse mange utfordringer
Den danske filosofen Søren Kirkegaard hadde kloke tanker om hva som skal til for å yte hjelp på en best mulig måte. Han understreket behovet for først å forstå den man skal hjelpe, og skriver: «At man, naar det i Sandhed skal lykkes En at føre et Menneske hen til et bestemt Sted, først og fremmest maa passe paa at finde ham der, hvor han er, og begynde der. Dette er Hemmeligheden i al Hjælpekunst.»
Egen frykt
Vel vitende om at Nav disponerer en tredel av statsbudsjettet, så er målrettede tiltak utrolig viktig. Og det jobbes godt og mye med dette innad i Nav. Det gjør likevel inntrykk at den økonomiske situasjonen i Norge nå har ført tusener nye i matkø, samtidig som flere opplyser at de vegrer seg for å oppsøke Nav.
Hver fredag kommer det 100 ungdommer. Nå trenger Arkivet hjelp
En av årsakene til dette viser seg å være en terskel med tanke på den dokumentasjonen og digitale kompetansen som kreves. Det er all grunn til å tilstrebe et system som både evner å se den enkelte og samtidig dekker grunnleggende behov.
Tilbake til workshopen og spørsmålet om vi med rette kan snakke om frykt i en ytre sett trygg kontekst. Jeg tror nettopp at det å kjenne på sin egen frykt og utilstrekkelighet gjør oss bedre i stand til å møte dette hos våre medmennesker.
Det å bli minnet om vår egen sårbarhet er utrolig viktig, og det gir oss større forståelse for andre mennesker. Først da er det mulig å faktisk lytte med et åpent sinn og med «blanke ark».